Premiere på Maridalsspillet

3. september har jeg premiere på Maridalsspillet som spilles ved kirkeruinen på Kirkeby i Maridalen i Oslo.

www.maridalsspillet.no

Jeg spiller futen og årmannen Knut Rask som tukter bønder og krever inn skatter for prosten i Mariakirken herr Arne Aslakson, rikets kansler. Bøndene i Maridalen protesterer mot kongemaktens strengere skatter og presten i dalen vil ikke sitte stille å se på at bøndene drives til armod, forherdelse og hat. Det er en voldsom kamp mellom kirkemakten og kongemakten (statsmakten). Men også mellom kirkens menn hvor prest står mot prost og hvor Jesu Kristi kjærlighetsbudskap får trange kår i møte med kirkerett og realpolitikk.

I omkring 850 år har den gamle Margarethakirken i Maridalen i Oslo ligget som et fast punkt i det gamle landskapet, mens bosettingen og de sosiale strukturer har vært under stadig forandring. I dag en ruin — et male­risk innslag i landskapsbildet, med Maridalsvannet blinkende nedenfor og med de skogkledde åsene som ramme omkring åpne jorder og enger. Mennesker har levd og stridd i Maridalen under skiftende kår opp gjennom århundre.

Maridalsspillet har lagt handlingen til en tid da Margarethakirken sto der i sin opprinnelige skikk og ble brukt som meningen var med den. Maridalens historie på midten av 1300-tallet byr også på store dramatiske hendelser.

Én ting var at hele Maridalen — Margarethadalen som den het den gang — i året 1335 ble gitt som len av kong Magnus Eirikson til Mariakirken i Oslo. Det hadde nødvendigvis sine følger for bøndene i dalen, og for forholdet mellom kongemakten, kirken og bøndene.

En annen ting var at Svartedauen, som herjet i årene 1349 og 1350, ble helt katastrofal for dalen. Før Svartedauen lå det 18 blomstrende gårder i Margarethadalen, — i tiden frem mot 1400, var det ikke mer enn to!

Mariakirken i Oslo, som nå var blitt ”eier” av dalen, spilte en fremtredende rolle. Og prosten ved Mariakirken var samtidig rikets kansler og altså kongens nærmeste medarbeider.

Situasjonen i Norge vis a vis Sverige var alt annet enn lystelig. Kong Magnus Eirikson var mer svensk enn norsk og kom nesten aldri til Norge. I 1343 var motstanden mot kongefellesskapet med Sverige blitt så stor blant norske stormenn at en ny ordning ble fremtvunget. Kong Magnus’ unge sønn, Håkon, ble i 1344 hyllet som norsk konge på Båhus slott av representanter for bymenn, bønder og almue i Norge. Samtidig ble prosten ved Mariakirken, Arne Aslaksson, utnevnt til kansler; hans oppgave ble å stå for det daglige styre i Norge.

Det er altså Norges ledende politiker man får et glimt av i Maridalsspillet, der han kommer for å ivareta sine og Mariakirkens interesser i Margarethadalen. Og hans holdning må ses som uttrykk for de bekymringer han måtte bære for landet i en vanskelig tid.

For bøndene var kirken i dalen deres åndelige hjem, dit søkte de til messe og til fester, til skrifte og i sorg og nød. Deres forestillingsverden var bestemt av den tro som ble forkynt i kirken, det var den som formet deres begreper om godt og ondt, det var den som malte både frelse og fortapelse for dem, det var der nestekjærlighetens ord og gjerninger kom til uttrykk, og det var den som tegnet deres håp når de ikke så noe annet…..

————————————————————

Fra Svartedauen:

Årmannen Knut Rask: ”Herr Arne, krever at du snakker bøndene til rette med all den tyngde og myndighet som embetet gir deg. Og at du ilegger de straffer som kristenretten fastsetter om ikke bøndene gjør bot og bedring.”

Presten Sira Lars: “Jeg er prest og sjelesørger ikke fut og skatteoppkrever”.

Prosten og kansleren Arne Aslakson: “Vi hverken kan eller vil ha noe av at bøndene nekter å gjøre sin plikt, selv om den er tung”.

Presten Sira Lars: “Vår Herre Krist hadde et ord å si om dem som bandt tunge bører på andre, men selv ikke ville røre dem med en finger. Jeg har prøvd å få den til å bære det med kristent tålmod, men nå vil jeg ikke mer! All rett er tatt i fra dem.”

Prosten og kansleren Arne Aslakson: “Bøndene skal lære å bøye seg. Gi keiseren det som keiserens er, sa Herren Krist. Det er noe som heter øvrighet og det får bøndene lære, som alle andre. Og øvrigheten bærer ikke sverdet forgjeves, sier Pål apostel”.

Presten Sira Lars: “Jeg er prest, ikke fut! Jeg skal forkynne Jesu Kristi evangelium Den Hellige Kirke har fått lagt på seg å bære frem. Da kan jeg ikke rolig se på at Den Hellige Kirke selv farer frem slik at bøndene her drives til armod, forherdelse og hat. Det var vel noe annet de skulle lære av Kirken”.

Allstar Teatersport

I morgen, altså Lørdag 29. august, spiller jeg forestilling i Storesalen på Chateu Neuff med noen av Norges beste improvisatører: Helen Vikstvedt, Harald Eia og Thorbjørn Harr fra Teatersport Oslo kjemper mot Mats Eldøen, Nils Petter Mørland, Eirik Skarsbø og meg fra Teater Liksom. Ingenting er planlagt – alt er improvisert! Det kommer til å bli en kjempeforestilling, så hvis du leser potefar – kom å se!

Forestillingen starter klokken 20.00.

Ekspedisjon i Nord-Italia

Nord-Italia er vidunderlig! Vi startet turen med et par dager i Venezia, en by med deilig sjøluft, flotte gamle bygninger og haugevis av skatter…

Vi besøkte Scuola Grande di San Rocco og så Tintorettos tolkninger av bibelhistorien – en utrolig imponerende samling. Jeg fikk også sett ett originalbilde av Titzian som jeg hadde håpet å se. Men til min overraskelse ble jeg veldig begeistret for treskjæreren Francesco Pianta (1650-92) som har skjært ut de 19 allegoriske trestatuene som utgjør brystpanelet i Scuola Grande di San Rocco.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kanskje fordi jeg er svak for gamle bibliotek, de to bildene over er av to av utskjæringene. Det til venstre heter Biblioteket, og det til høyre heter Furore, jeg mener det ble oversatt til Sinne, en mann blindet av hevntanker. 

Vi var også innom Peggy Guggenheims samtidsmuseum, og så den avdøde, velbemidlede damens private samling. Både Picasso, Modigliani, og andre mer og mindre kjente italienere. Jeg ble spesielt imponert over futuristen Umberto Buccioni og hans “Materia”, ferdigstilt i 1912.

Etter noen herlige dager i Venezia sjekket vi ut av Saturnia og tok toget til Bassano for å møte vår nye turvenn, en rød MG – 56. Og derfra ble livet enda mer vidunderlig;

Den første natten, etter å ha lett frem og tilbake på den italienske landsbygda i flere timer etter en økologisk gård vi trodde het Gambellara, ringte vi til slutt gården og spurte hvor de holdt til, og siden det var blitt så sent – om de var klare for gjester – det var de, de møtte oss til og med og geleidet oss til gården sin, Pallazzetto Ardi het den, og lå i området Gambellara. Carlo, Michela og Bella (hunden deres) tok imot oss med et glass hvitvin, og en skikkelig god middag og dessert. Gården er en vingård, de blir blant annet distribuert av en leverandør i New York; Greeny Grape på Manhatten og i Green Point. Mens vi ventet på middag prøvde HH å lære meg noen dansetrinn til Billie Holiday på uteplassen, med Bella, en lat katt og datteren til Carlo og Michela på cirka syv som publikum.

Neste morgen fikk vi en lett frokost, og så var det rett ut på veien igjen (med økologisk vin og hjemmelaget jordbæreddik i bagasjen). Denne gangen i retning La Garda, Italias største innsjø. På veien dro vi innom Soave, en nydelig landsby innenfor murene til en eldgammel borg. Vi besøkte borgen, et offer for blodige og hyppige eierskifter fra 1200-tallet og frem til de nærmeste århundrene. 

Deretter var vi innom Verona, Romeo og Juliets by, og spiste litt. Gamlebyen var veldig fin, midt i byen er det gravd opp et gammelt amfiteater i samme stil som Colosseum. Litt utpå kvelden kom vi frem til La Garda. Det viste seg å være mye mer populært enn vi hadde forestilt oss. Det krydde av turister, selv om sesongen visstnok ikke var helt i gang ennå (da må man aldri finne på å dra dit i turistsesongen). Etter et bad i større og større bølger, kjørte vi litt nordover langs sjøen og slo oss til på et hotell i tettstedet Garda.

Neste dag var det videre til enden, den nordligste delen der altså, av La Garda, og Dolomittene. Vi badet i Riva d. Garda og spiste litt i Torbole rett ved før vi dro opp i fjellene. Jeg hadde funnet en liten vei på kartet som gikk over Valagar og inn i nasjonalparken Mont Lessin. Fjellene var gigantuøse! 

 

Det var en helt spesiell opplevelse å kjøre gjennom M. Lessin, vi var helt alene i verdens vakreste landskap i en  brummende, åpen veteranbil, med kuer, snødekte alper i det fjerne og gresskledde topper nært på, solen gikk gyllen ned bak fjellene og godt pakket inn i piknikpledd og håndklær og ekstra gensere kjørte vi ned fra fjellet på kronglete grusveier i stummende mørke, med månen klart over oss og klingende kubjeller rundt svingene. Vi kjørte gjennom flere små tettsteder før vi plutselig sto midt i et kryss med en svær, hvit kirke (obligatorisk i alle italienske landsbyer), bar, to bensinpumper, en stengt matbutikk og et åpent hotell hvor familien satt og så på TV bak resepsjonen, men smilte hyggelig da de så oss og skjønte godt at vi trengte å “Dormir?”, selv om de ikke kunne et ord engelsk og vi ikke mer italiensk enn at vi skjønte ordet dormir, et ord vi til gjengjeld skjønte til de grader etter en lang, inntrykksrik fjelltur. Neste morgen var det frokost, og så litt kjøring mellom små landsbyer før vi klatret opp i fjellene igjen.

Langt oppe i fjellene støtte vi på altre som dette, de var overalt, italienere må være verdens ivrigste katolikker;

Etter flere timer med sjokknaturopplevelse, igjen, ser vi en grønn alpeeng i veikanten på vei ned fra en fjelltopp og bestemmer oss for å ha piknik i blomsterenga. Vi plukker blomster og spiser, og muligens inspirert av det slående romantiske utsikten, etter en løperunde i enga post lunsj, frir HH. Det er helt greit for meg. Og så kjører vi storglisende videre etter tidenes beste piknik.

Etter pikniken var det på tide å dra i retning Bassano igjen, bilen skulle leveres 21.30 samme kveld. Vi dro videre i det flotte landskapet, og kom etterhvert ned til en større by, herfra bestemte vi oss for å dra til Schio og derfra velge noen små landeveier mot Marostica (som vi hadde vært innom på vei ut av Bassano) og derfra til Bassano. Halvveis til Schio har vi entret en motorvei og suser avgårde, stopper ved en bomring…og triller videre. Den lille røde ville ikke starte igjen! Vi trillet nedover motorveien mens HH bannet og jeg prøvde å si at det alltid går bra, og sant nok – ett minutt senere dukker betjenten på bomstasjonen (som også er mekaniker) opp og får startet bilen igjen etter å ha lokalisert det flate batteriet.

Men etter å ha startet igjen, kommet trygt igjennom Schio og deretter Thiene, såvidt på vei mot Lusiana (landeveien mot Marostica), så stoppet han igjen. Og denne gangen var det alvor. HH ringte de vi leide den lille røde av, og en halvtime senere dukket Stephan smilende opp med en blå Spider – 66 på lasteplanet . Og så var turen med MG – 56 over. Det var trist å forlate den etter en så fin tur, men hyggelig at vi fikk muligheten til å nyte de siste seks timene i en bil som virket.

Vi spiste en fin lunsj i Marostica, og kom til Bassano tidsnok til å titte litt på gamlebyen og spise middag. Så leverte vi Spideren og mente å ta toget, men en kommunikasjonssvikt førte til at vi tok biltaxi tilbake til Venezia, og derfra båttaxi til San Marcos plass hvor vi skulle bo de siste dagene. De siste dagene var fine, vi var litt slitne og forkjølet etter biltur, men knallfornøyde.

Vi presterte å gå til innkjøp av to flotte hatter som bare kan brukes i pompøse sammenhenger og var veldig fornøyd med det, jeg benyttet selvfølgelig anledningen til å spise middag med hatt samme kveld, hehe.

Jeg anbefaler Nord-Italia med veteranbil rett fra hjertet! (Og HH er helt enig)

 

 

 

 

 

 

- RR

En påminnelse…

Så møttes vi plutselig igjen, en jeg hadde håpet å ha møtt for siste gang denne våren.

En venn av meg fikk vite at han var kreftsyk for noen måneder siden, det var et stort sjokk, men jeg kunne ikke se for meg at det skulle ende annet enn godt. Han hadde nettopp fått et stort gjennombrudd innenfor det han ønsket å drive med, og hadde hele livet foran seg. 28 år gammel. 

I går morges, etter en cellotime, sitter jeg i solskinnet på Strømmen stasjon og venter på toget tilbake til Oslo, jeg plukker opp mobiltelefonen og ser at en venn har prøvd å få tak i meg under timen. Jeg leser meldingen og kjenner at det raser sammen inni meg. 

Så er han borte. Jeg var ikke tilstede, men ble fortalt at han ikke var redd døden på slutten. Språket blir fort fattig og svulstig i slike sammenhenger, men jeg vil dele én av følelsene som dukker opp; Når en så ung, tilsynelatende frisk, og flott fyr bare forsvinner på et øyeblikk understreker det tilværelsens uutholdelige skjørhet. En skjørhet som gjør meg smertelig bevisst på at jeg må erfare og elske og virke til pusten går ut av meg. Smertelig bevisst fordi det er vanskelig å elske, å virke, å leve – fullt ut, og jeg beundrer alle som klarer det. Å ta de riktige valgene, hvor man skal gå, hvem man skal ta med seg…men hva ville ikke han gjort for å være i min situasjon og streve med eksistensielt blomsterprat? 

Jeg skal gå ut på trappa, trekke inn den friske vårluften og grine, lykkelig over at jeg lever og ulykkelig over alle som ikke får leve, kjenne tilværelsens motsetninger rive i meg, og innse at livet er en praktfull skandale.

Så skal jeg gjøre noe.

Sommertegn og luftfart

Når luftballongene trekker inn fra sør og magnoliatrærne blomstrer i Botanisk Hage da er det liten tvil om at våren er godmoden, og sommeren rett rundt hjørnet…

I dag feiret Norsk Luftfart og Luftsport 100 år! 

Det er utrolig å tenke på at vi ikke har hatt fly i mer enn cirka hundre år, litt historie er på sin plass. 

Luftfartshistorien er som et eventyr; det begynte 8. august 1709 da den brasilianske presten Bartolomeu de Gusmào demonstrerte en modell av en varmluftsballong for det portugisiske hoffet. Så lot utviklingen vente på seg til 25. april 1783 da Brødrene Montgolfier luftsatte sin første varmluftsballong. Vel og merke uten noen i, den 19. september samme år fikk ballongen passasjerer: en and, en sau og en hane ble de første ballongpilotene, og den 15. oktober ble Francois Pilâtre de Rozier det første mennesket. Begge disse flyvningene foregikk trygt forankret med tau til bakken. Den første frie flyvningen med varmluftsballong dekket 5,5 kilometer og tok 25 minutter, det var 21. november 1783. Jaques Charles og Nicolas Rober tok til luften noen dager etter, 1. desember, i en hydrogenballong. Men ballongene var avhengig av medvind, noe som førte til store begrensninger. Derfor ble det forsøkt å bygge luftskip gjennom hele 1800-tallet, men den første suksessen kom ikke før Alberto Santos-Dumont satte en avlang ballong sammen med en forbrenningsmaskin. Dette luftskipet kunne brukes til rutineflyvninger. Han ble verdensberømt da han fløy sitt “luftskip nr. 6″ over Paris 19. oktober 1901.

Og så kom brødrene Wright som alle har hørt om. 17. desember 1903 gjorde de sin første flyvning med et motorisert fly som var tyngre enn luft.

Hurra for Luftfarten som tar oss dit vi vil!

(Selv om det akkurat nå er ganske fint å være hjemme – )

-RR

Min første pitch

I dag pitchet jeg spillefilmen min for Christine Vachon, produsenten av filmer som Im Not There, Happiness, Boys Don´t Cry og Far from Heaven. Utrolig gøy! Ifølge de døde fjesene i salen var det ikke tidenes pitch (med unntak av en hyggelig herremann med tomlene opp på første rad), men jeg er strålende fornøyd! Hvorfor? Fordi jeg aldri har pitchet noe før, men allikevel slengte meg inn i løvens gap uten så mye som et minutts forberedelse.

Christine Vachon besøker Oslo for å fortelle om amerikansk independentfilm. Vachon har jobbet med regissøren av Im Not There, Todd Haynes, siden hun så eksamensfilmen hans, Superstar, på filmskolen i New York i 1988. Etter visningen gikk hun bort og spurte om hun kunne bli produsenten hans. Vi får se hele filmen. Den omhandler Karen Carpenters (The Carpenters) død. Hun døde av anoreksi, og i filmen portretteres hun og familien ganske treffsikkert av barbiedukker. Opptaket er slitt og falmet, men man ser tydelige likheter i Haynes filmspråk fra Superstar til Im Not There.

Vachon forteller at Haynes ikke brydde seg om å få rettighetene til The Carpenters musikk før han lagde filmen, og fikk store problemer med dette i etterkant når det viste seg at filmen ble etterspurt – han kunne ikke vise den uten rettigheter, og The Carpenters rettighetshavere ville av naturlige grunner (filmen fremstiller ikke familien fra sin beste side) ikke gi han de i etterkant. Med andre ord gikk han glipp av muligheten til å vise filmen sin. Derfor var noe av det første han gjorde når han ville lage Im Not There å sikre seg rettighetene til å bruke Dylans musikk. 

Dernest begynner alt som har med casting å gjøre. I Amerika er det nemlig ingen støtteordninger, så independentfilmene trenger populære skuespillere pengemenneskene stoler på at vil trekke publikum.

Det er morsomt å høre detaljer fra prosessen til kjente filmer; Boys Dont Cry for eksempel, de hadde vanskeligheter med å finansiere filmen fordi Hillary Swank var en nobody – men kunstnerisk trengte de en nobody for å gjøre rollen realistisk, nå er hun jo superhot. Og i Im Not There trakk flere sponsorer seg fordi Adrian Brody trakk seg ut og ble byttet ut med Christian Bale, og enda noen til da Colin Farrell ble lagt inn på rehab og erstattet med Heath Ledger, begge erstatningene var nemlig betraktelig lavere i markedsverdi for tre år siden enn de er nå.

Men den skuespilleren regissøren var fast bestemt på å ha med var Cate Blanchett, og etter å ha sett henne i filmen skjønner man hvorfor – hun er helt rå! For å få tre uker med henne ventet de et helt år med å spille inn filmen - og ett år er mye ifølge Vachon, som opplyser at man ikke bør la sponsorene få sjansen til å tenke før man har brukt pengene, hehe.

Og for de som trodde Oscar var for de som fortjente det, så stemmer det kanskje – blandt de som har midlene. Å bli Oscarnominert har visstnok blitt så dyrt at distribusjonsselskaper har begynt å skrive inn i kontraktene at de vil være fritatt fra Oscarkjøret. Ta Boys Don´t Cry som eksempel; den kostet 2 mill dollar å lage, FOX brukte 5 mill dollar på å distribuere den – og 10 millioner på Oscarnominasjonen. 

Christine Vachon ser positivt på fremtiden, om de teknologiske fremskrittene som mange i filmbransjen er nervøse for (nedlastning, etc.) sier hun; “See change as an advantage”, jeg har en mistanke om at folk som klarer seg over lengre tid i denne bransjen er flinke til nettopp det. Og hun opplyser at amerikanerne faktisk går mer på kino etter finanskrisen, drømmemaskinen trengs igjen…

Seminaret var såpass innholdsrikt at jeg skal stoppe før dette blir en egen blekke, og ikke et blogginnlegg.

Anbefaler alle å se Im Not There!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

-RR

Mister og blomstene

For et par dager siden byttet jeg noen vakre, røde blomster (de ser ut som roser, men jeg vet ikke..) mot et smellkyss fra HH. Senere puttet han de i en vase og satte de i stuevinduet. Gjett hvem som ble superfornøyd med det nye tilskuddet til stua?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvis noen skulle lure så får han ikke spise opp  blomstene, i tilfelle de skulle vise seg å være mindre sunne…

 

 

 

 

 

 

-RR

Møte med Døden

Jeg tror man møter den plutselig hver gang, om det er en ulykke eller et langt sykeleie – den er der på et øyeblikk og så er det gjort, ingen vei tilbake. 

For ikke mange dagene siden var jeg på et tidligere dødsleie. Midt i situasjonen, jeg var alene på et sykehusrom, ser jeg plutselig meg selv utenfra og får assosiasjoner til dyreprogrammer jeg har sett på TV. Elefanter som forsiktig løfter på hodeskallene på en elefantgravplass, en ape som uforstående holder sin døde apeunge i armene, dytter borti den, holder den inntil seg. Stakkars dyr, hun skjønner ikke at den er død, tenker vi – men jeg føler meg like hjelpeløs som apemoren og elefanten  i denne situasjonen, og like uforstående. Som voksne mennesker vet vi kjennsgjerningene rundt det å dø; den døde vil aldri reise seg opp igjen og agere med oss,  menneskene som var nær den døde vil bli lei seg, føle savn, og så videre. Men hva er døden? Forsvinner vi bare? Hvor blir det levende av? Flyter atomene våre avgårde og blir del av et kronblad på en blomst, beinet til en loppe og en hests øre? 21 gram gammelt liv leter etter nytt. Kanskje fostre legger på seg 21 gram livserfaring på slutten av svangerskapet, som en Dette trenger du å vite – pakke fra oldemor.

Det som tidligere var et menneske ligger foran meg i en kald, blekgul kropp. Jeg ser brystet heve og senke seg og får en impuls til å ringe sykepleierne, men jeg vet det er et synsbedrag, det har hendt meg før. Det skjer visst av og til, hallusinasjoner under likvake. Hun åpner øynene og ser på meg også. Hjernen jobber hardt, døden er vanskelig å fatte.

-RR

God gammeldags hyttepåske

I Påskehelga dro vi til Myklebysetra, nærmere bestemt Bjørnebo, og bodde der fra lørdag til mandag.

På den lille helga fikk vi plass til lammestek hos en god barndomsvenninne på Rogner gård, skitur med bål og villsvinpølsegrilling, kortspilling, nakenbad i snøen, rebusløp med påskeegg, skummel radioteaterkrim på søndag kveld, kalde turer på utedo, ridetur i dypsnøen og å sove fire stykker tett i tett i underkøya på en smal køyeseng. Ingenting er som å sove fire stykker tett i tett! Mille og Mister fikk også utforsket omgivelsene rundt hytta, og lekte mer eller mindre frivillig i snøen…

God gammeldags hyttepåske anbefales på det aller varmeste!

- RR

Crispin Glover viser film

 

I går så vi hans andre film i trilogien “What is it?”, “It is fine! Everything is fine.” og “It is mine!”  på Cinemateket i Oslo, sistnevnte film er ikke filmet ennå. 

Crispin Hellion Glover reiser rundt i USA, Canada og Europa med filmrullene sine. De blir ikke distribuert som vanlige filmer – han sier selv det er for å lokke publikum inn i salen,  ihvertfall i USA hvor han har et navn. Og han har nok et poeng i det han gjør – dette er ikke en film gud og hvermann vil løpe ned billettluka for å se. Han forteller om folk, amerikanere spesielt, som har reagert med sinne, skriking, gråt, og lignende, under spørsmålsrunden han stiller opp på etter visningen. Da spesielt etter hans første film hvor nesten alle rollene var besatt av skuespillere med Downs Syndrom. 

Visningen starter med et langt lysbildeforedrag med utdrag av Crispin Hellion Glovers høytsvevende, humoristiske, absurde og til tider uforståelige bøker. Han leser opp fra skjermen med rasende fart, høy stemme og illustrerende armbevegelser. Noen ganger faller jeg av, andre ganger får han meg med. En mann ved siden av HH slipper plutselig opp for surstoff og kommer med et snork av en annen verden…etter gjennomgang av hans (var det femte? sjette? Syvende?) åttende bok starter han filmen, It is fine! Everything is fine. 

Det er lenge siden jeg har sett en mer særegen film. Manuset er skrevet av hovedrolleinnehaveren Steven C. Stewart, en CP rammet, rullestolbundet mann med store problemer med å gjøre seg forstått verbalt. Men i filmen forstår alle de vakre kvinnene Paul, som karakteren heter, og finner han svært tiltrekkende. Filmen handler, som du kanskje har skjønt, om en fyr med samme handikap som Steven, han bor på et hjem og drømmer om å komme ut derfra. Filmen starter med at han faller ut av rullestolen, og en pleier plukker han opp mens en vegg eldre, usymmetriske kvinnemennesker er publikummere. Han triller inn på et rom med sengeliggende pasienter og ser på et par sorthvitt bilder plassert oppå en platespiller, så forsvinner han inn i drømmen: Han bader i langt hår. En pen, eldre kvinne er på et dansested, flere menn byr henne opp men hun vil ikke, til slutt går hun ut på balkongen for å være i fred, Stevens karakter følger etter og sier tydeligvis akkurat de rette tingene ifølge kvinnens reaksjoner – selv hører jeg uforståelige, gutturale lyder. Herfra utvikler historien seg, de ringer hverandre, dater, han frir til kvinnen, hun vil ikke, han dreper henne. Så har han sex med datteren hennes, og dreper henne…og slik fortsetter det. Vi finner snart ut at han dreper alle langhårede damer som snakker om å klippe seg, og han har gjerne sex med dem både før og etter. Den type filmsex som ikke etterlater mye til fantasien. Politiet er hjelpeløse og finner kun et brukt sugerør etter gjerningsmannen. Historien slutter med (skal du se denne filmen er det ikke på grunn av en spennende slutt) at han faller ut av rullestolen, og er tilbake på samme sted som i begynnelsen av filmen, han hjelpes opp, triller inn på sykerommet og ser på bildene. En sang fra Sound of Music repeterer seg selv, han dunker i bordet og sangen fortsetter…mens lyset i salen slås på. Det var bare en drøm – minner meg om lette løsninger på ungdomsskolestiler, men det får passere.

Filmen var marerittaktig, veldig grafisk og hadde stiliserte sett som kunne minne litt om David Lynchs scenografi (han var forøvrig executive producer på Crispin Glovers første film What is it?).

Man kan få en følelse av at Crispin Glover har realisert Steven C. Stewarts seksuelle fantasier (en publikummer spør, noe usaklig, etter filmen om Steven var jomfru før filminnspillingen: Det var han ikke – han var gift, men skilte seg når kona klipte håret!), men det ligger mer i filmen enn som så…den får meg blandt annet til å lure på hvor de handikappede er? I teateret, filmen og det virkelige liv. Også er det forskjell på å se en handikappet mann ha sex med flotte kvinner og drepe dem og det å se en typisk styggkjekk Hollywoodskurk gjøre de samme syndene, det føles mer “feil” – hvorfor? Når det gjelder sexscenene er det greit å understreke at Stevens hadde fysiske handikap, men var et mentalt oppegående menneske.

Om jeg vil anbefale filmen? – Hvis du liker å bli utfordret, eller synes det å se noe annerledes er givende i seg selv…

- RR