Min første pitch

I dag pitchet jeg spillefilmen min for Christine Vachon, produsenten av filmer som Im Not There, Happiness, Boys Don´t Cry og Far from Heaven. Utrolig gøy! Ifølge de døde fjesene i salen var det ikke tidenes pitch (med unntak av en hyggelig herremann med tomlene opp på første rad), men jeg er strålende fornøyd! Hvorfor? Fordi jeg aldri har pitchet noe før, men allikevel slengte meg inn i løvens gap uten så mye som et minutts forberedelse.

Christine Vachon besøker Oslo for å fortelle om amerikansk independentfilm. Vachon har jobbet med regissøren av Im Not There, Todd Haynes, siden hun så eksamensfilmen hans, Superstar, på filmskolen i New York i 1988. Etter visningen gikk hun bort og spurte om hun kunne bli produsenten hans. Vi får se hele filmen. Den omhandler Karen Carpenters (The Carpenters) død. Hun døde av anoreksi, og i filmen portretteres hun og familien ganske treffsikkert av barbiedukker. Opptaket er slitt og falmet, men man ser tydelige likheter i Haynes filmspråk fra Superstar til Im Not There.

Vachon forteller at Haynes ikke brydde seg om å få rettighetene til The Carpenters musikk før han lagde filmen, og fikk store problemer med dette i etterkant når det viste seg at filmen ble etterspurt – han kunne ikke vise den uten rettigheter, og The Carpenters rettighetshavere ville av naturlige grunner (filmen fremstiller ikke familien fra sin beste side) ikke gi han de i etterkant. Med andre ord gikk han glipp av muligheten til å vise filmen sin. Derfor var noe av det første han gjorde når han ville lage Im Not There å sikre seg rettighetene til å bruke Dylans musikk. 

Dernest begynner alt som har med casting å gjøre. I Amerika er det nemlig ingen støtteordninger, så independentfilmene trenger populære skuespillere pengemenneskene stoler på at vil trekke publikum.

Det er morsomt å høre detaljer fra prosessen til kjente filmer; Boys Dont Cry for eksempel, de hadde vanskeligheter med å finansiere filmen fordi Hillary Swank var en nobody – men kunstnerisk trengte de en nobody for å gjøre rollen realistisk, nå er hun jo superhot. Og i Im Not There trakk flere sponsorer seg fordi Adrian Brody trakk seg ut og ble byttet ut med Christian Bale, og enda noen til da Colin Farrell ble lagt inn på rehab og erstattet med Heath Ledger, begge erstatningene var nemlig betraktelig lavere i markedsverdi for tre år siden enn de er nå.

Men den skuespilleren regissøren var fast bestemt på å ha med var Cate Blanchett, og etter å ha sett henne i filmen skjønner man hvorfor – hun er helt rå! For å få tre uker med henne ventet de et helt år med å spille inn filmen - og ett år er mye ifølge Vachon, som opplyser at man ikke bør la sponsorene få sjansen til å tenke før man har brukt pengene, hehe.

Og for de som trodde Oscar var for de som fortjente det, så stemmer det kanskje – blandt de som har midlene. Å bli Oscarnominert har visstnok blitt så dyrt at distribusjonsselskaper har begynt å skrive inn i kontraktene at de vil være fritatt fra Oscarkjøret. Ta Boys Don´t Cry som eksempel; den kostet 2 mill dollar å lage, FOX brukte 5 mill dollar på å distribuere den – og 10 millioner på Oscarnominasjonen. 

Christine Vachon ser positivt på fremtiden, om de teknologiske fremskrittene som mange i filmbransjen er nervøse for (nedlastning, etc.) sier hun; “See change as an advantage”, jeg har en mistanke om at folk som klarer seg over lengre tid i denne bransjen er flinke til nettopp det. Og hun opplyser at amerikanerne faktisk går mer på kino etter finanskrisen, drømmemaskinen trengs igjen…

Seminaret var såpass innholdsrikt at jeg skal stoppe før dette blir en egen blekke, og ikke et blogginnlegg.

Anbefaler alle å se Im Not There!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

-RR

Tagger: Cate Blanchett, Christine Vachon, Film, Im not there, independent film, Oscar, pitch, potefar, Todd Haynes