Nord-Italia er vidunderlig! Vi startet turen med et par dager i Venezia, en by med deilig sjøluft, flotte gamle bygninger og haugevis av skatter…
Vi besøkte Scuola Grande di San Rocco og så Tintorettos tolkninger av bibelhistorien – en utrolig imponerende samling. Jeg fikk også sett ett originalbilde av Titzian som jeg hadde håpet å se. Men til min overraskelse ble jeg veldig begeistret for treskjæreren Francesco Pianta (1650-92) som har skjært ut de 19 allegoriske trestatuene som utgjør brystpanelet i Scuola Grande di San Rocco.
Kanskje fordi jeg er svak for gamle bibliotek, de to bildene over er av to av utskjæringene. Det til venstre heter Biblioteket, og det til høyre heter Furore, jeg mener det ble oversatt til Sinne, en mann blindet av hevntanker.
Vi var også innom Peggy Guggenheims samtidsmuseum, og så den avdøde, velbemidlede damens private samling. Både Picasso, Modigliani, og andre mer og mindre kjente italienere. Jeg ble spesielt imponert over futuristen Umberto Buccioni og hans “Materia”, ferdigstilt i 1912.
Etter noen herlige dager i Venezia sjekket vi ut av Saturnia og tok toget til Bassano for å møte vår nye turvenn, en rød MG – 56. Og derfra ble livet enda mer vidunderlig;
Den første natten, etter å ha lett frem og tilbake på den italienske landsbygda i flere timer etter en økologisk gård vi trodde het Gambellara, ringte vi til slutt gården og spurte hvor de holdt til, og siden det var blitt så sent – om de var klare for gjester – det var de, de møtte oss til og med og geleidet oss til gården sin, Pallazzetto Ardi het den, og lå i området Gambellara. Carlo, Michela og Bella (hunden deres) tok imot oss med et glass hvitvin, og en skikkelig god middag og dessert. Gården er en vingård, de blir blant annet distribuert av en leverandør i New York; Greeny Grape på Manhatten og i Green Point. Mens vi ventet på middag prøvde HH å lære meg noen dansetrinn til Billie Holiday på uteplassen, med Bella, en lat katt og datteren til Carlo og Michela på cirka syv som publikum.
Neste morgen fikk vi en lett frokost, og så var det rett ut på veien igjen (med økologisk vin og hjemmelaget jordbæreddik i bagasjen). Denne gangen i retning La Garda, Italias største innsjø. På veien dro vi innom Soave, en nydelig landsby innenfor murene til en eldgammel borg. Vi besøkte borgen, et offer for blodige og hyppige eierskifter fra 1200-tallet og frem til de nærmeste århundrene.
Deretter var vi innom Verona, Romeo og Juliets by, og spiste litt. Gamlebyen var veldig fin, midt i byen er det gravd opp et gammelt amfiteater i samme stil som Colosseum. Litt utpå kvelden kom vi frem til La Garda. Det viste seg å være mye mer populært enn vi hadde forestilt oss. Det krydde av turister, selv om sesongen visstnok ikke var helt i gang ennå (da må man aldri finne på å dra dit i turistsesongen). Etter et bad i større og større bølger, kjørte vi litt nordover langs sjøen og slo oss til på et hotell i tettstedet Garda.
Neste dag var det videre til enden, den nordligste delen der altså, av La Garda, og Dolomittene. Vi badet i Riva d. Garda og spiste litt i Torbole rett ved før vi dro opp i fjellene. Jeg hadde funnet en liten vei på kartet som gikk over Valagar og inn i nasjonalparken Mont Lessin. Fjellene var gigantuøse!
Det var en helt spesiell opplevelse å kjøre gjennom M. Lessin, vi var helt alene i verdens vakreste landskap i en brummende, åpen veteranbil, med kuer, snødekte alper i det fjerne og gresskledde topper nært på, solen gikk gyllen ned bak fjellene og godt pakket inn i piknikpledd og håndklær og ekstra gensere kjørte vi ned fra fjellet på kronglete grusveier i stummende mørke, med månen klart over oss og klingende kubjeller rundt svingene. Vi kjørte gjennom flere små tettsteder før vi plutselig sto midt i et kryss med en svær, hvit kirke (obligatorisk i alle italienske landsbyer), bar, to bensinpumper, en stengt matbutikk og et åpent hotell hvor familien satt og så på TV bak resepsjonen, men smilte hyggelig da de så oss og skjønte godt at vi trengte å “Dormir?”, selv om de ikke kunne et ord engelsk og vi ikke mer italiensk enn at vi skjønte ordet dormir, et ord vi til gjengjeld skjønte til de grader etter en lang, inntrykksrik fjelltur. Neste morgen var det frokost, og så litt kjøring mellom små landsbyer før vi klatret opp i fjellene igjen.
Langt oppe i fjellene støtte vi på altre som dette, de var overalt, italienere må være verdens ivrigste katolikker;
Etter flere timer med sjokknaturopplevelse, igjen, ser vi en grønn alpeeng i veikanten på vei ned fra en fjelltopp og bestemmer oss for å ha piknik i blomsterenga. Vi plukker blomster og spiser, og muligens inspirert av det slående romantiske utsikten, etter en løperunde i enga post lunsj, frir HH. Det er helt greit for meg. Og så kjører vi storglisende videre etter tidenes beste piknik.
Etter pikniken var det på tide å dra i retning Bassano igjen, bilen skulle leveres 21.30 samme kveld. Vi dro videre i det flotte landskapet, og kom etterhvert ned til en større by, herfra bestemte vi oss for å dra til Schio og derfra velge noen små landeveier mot Marostica (som vi hadde vært innom på vei ut av Bassano) og derfra til Bassano. Halvveis til Schio har vi entret en motorvei og suser avgårde, stopper ved en bomring…og triller videre. Den lille røde ville ikke starte igjen! Vi trillet nedover motorveien mens HH bannet og jeg prøvde å si at det alltid går bra, og sant nok – ett minutt senere dukker betjenten på bomstasjonen (som også er mekaniker) opp og får startet bilen igjen etter å ha lokalisert det flate batteriet.
Men etter å ha startet igjen, kommet trygt igjennom Schio og deretter Thiene, såvidt på vei mot Lusiana (landeveien mot Marostica), så stoppet han igjen. Og denne gangen var det alvor. HH ringte de vi leide den lille røde av, og en halvtime senere dukket Stephan smilende opp med en blå Spider – 66 på lasteplanet . Og så var turen med MG – 56 over. Det var trist å forlate den etter en så fin tur, men hyggelig at vi fikk muligheten til å nyte de siste seks timene i en bil som virket.
Vi spiste en fin lunsj i Marostica, og kom til Bassano tidsnok til å titte litt på gamlebyen og spise middag. Så leverte vi Spideren og mente å ta toget, men en kommunikasjonssvikt førte til at vi tok biltaxi tilbake til Venezia, og derfra båttaxi til San Marcos plass hvor vi skulle bo de siste dagene. De siste dagene var fine, vi var litt slitne og forkjølet etter biltur, men knallfornøyde.
Vi presterte å gå til innkjøp av to flotte hatter som bare kan brukes i pompøse sammenhenger og var veldig fornøyd med det, jeg benyttet selvfølgelig anledningen til å spise middag med hatt samme kveld, hehe.
Jeg anbefaler Nord-Italia med veteranbil rett fra hjertet! (Og HH er helt enig)
- RR
Tagger: Alpene, økologisk, biltur, blomstereng, Dolomittene, Francesco Pianta, frieri, kanaler, MG -56, Mont Lessin, nasjonalpark, nord-Italia, Pallazzetto Ardi, Peggy Guggenheim, piknik, romantisk, Scuola Grande di San Rocco, Tintoretto, Umberto Buccioni, Venezia
