Trefigurer

Landsbyen ligger ved foten av Alpene.

Ved foten av Alpene

På vei til Oberammergau

Landsbyen heter Oberammergau og huser verdens eldste pasjonsspill og et utall av levende trefigurer.

Oberammergau

Etter flere møter og samtaler med forskjellige trefigurer, skulle kun en trefigur, en hyrde, bli med meg på ferden til Heideggers hytte i Todtnauberg i Schwarzwald. Men på vei gjennom den gamle byen Freiburg møtte vi en gammel mann..

Trengselens tid

…den gamle mannen ville gi oss nøklene til trengselens tid. Men først ventetid med en macchiato.

Macchiato mens jeg venter på den gamle mannen

Ventingen ga frukter, folk jublet, vinket og sang da den gamle mannen kom kjørende i en liten bil. Hvem var denne gamle mannen og hvem talte han på vegne av?

Papst mobile

Den vesle trehyrden i bagen min fortalte meg at det hele begynte og begynner med ordet, som selve nøkkelen for mennesket. Men hvis ikke mennesket var ordet, hvem var vi da og hva var forholdet til ordet?

Todtnauberg

Trehyrden og jeg tok toget fra Freiburg inn i Schwarz wald, og bussen opp i fjellene til Todtnauberg.

Heidegger Rundweg

Mark- og skogsveien fra Todnauberg førte trehyrden og meg til Heideggers hytte. I enkle og stille omgivelser fullførte han her sitt verk: Sein und Zeit.

Heideggers hytte

Heidegger inviterte mange venner til hytta:  filosofen Hans Georg Gadamer, teologen Rudolf Bultmann, historikereren Gerhard Ritter, fysikeren Werner Heisenberg, forfatteren Ernst Jünger, juristen Erik Wolf, poeten Paul Celan, utgivereb av Spiegel Rudolph Augstein samt en rekke studendet blant andre Hanna Arenth. Men ikke den gamle mannen…

Åpning og avdekking

På vei fra hytta til en åpning i skogen kunne trehyrden av-sløre for meg at:

The human being is not the lord of beings, but the shepherd of Being. Language is the house of the truth of Being. And Only a god can save us.

HH

Vindfruen av Ole Sjølie

Tøyen stasjon ligger rett opp bakken bak Tøyenbadet. På veien gikk vi forbi Ole Sjølies skulptur Vindfruen, som skuer ut over Oslofjorden fra bakkene mellom Tøyenbadet og Munchmuseet.

Tøyen stasjon

Gjøvikbanen

Vi hoppet på 13:52 – toget, månedskort eller vanlig enkeltbillett kan brukes akkurat som på buss, trikk og bane. Fra Tøyen til Snippen tar det cirka 10 minutter og så er du plutselig midt i marka.

Skispor fra Snippen stasjon

Før vi gikk innover i skogen fikk Mille en omgang med labbefett på potene for å beskytte litt mot kald snø.

Økologisk labbefett fra Ramme gård

Millemor

Skogen var nydelig.

Sinober ligger 2 eventuelt 3 kilometer fra Snippen avhengig av hvilken retning du går, vi valgte 2 kilometer – til høyre, som er en slakk oppoverbakke hele veien. 3 kilometerveien – til venstre – har noen bratte bakker på vei opp og er morsomst å stå ned, om man liker fart og brå svinger. Sinober har servering av varmt drikke, kaker, vafler og rundstykker, og holder oppe til 16:00 på en vanlig lørdag.

Sinober

Sinobergeitene

Vi tok en te i solveggen mens Mille fikk vann og godbit, hilste på artsfrender og ble villedet for å ikke få ferten av geiter.

På hjemveien gikk vi ut av skisporet og pløyde oss vei opp på en snødekt bakketopp som glitret i solskinnet. Her spiste vi niste og nøt vår helt egen utsikt i varm ettermiddagssol.

Brødskive med honning

Så var det hjemovervei…

…igjennom granskogen.

Gamlemor Mille langet ut som en unghund nedover bakkene!

Vi rakk 16:30 – toget fra Snippen akkurat i tide og tok toget helt inn til Oslo S for å ta 37-bussen tilbake til østkanten. Det var digg å sitte på toget og kjenne på varm kropp og varme kinn etter et par timer i skogen – så plutselig var vi i sentrum.

Like før Oslo Sentralbanestasjon

- RR

Rester av Det Kongelige Palass i gamlebyen i Bucuresti.

Sist gang jeg var i Romania var det ekstreme forskjeller mellom fattige og rike. Jeg bodde et par uker i Suceava som er et av Europas fattigste områder og så flotte, nybygde villaer med tre nye biler parkert utenfor side om side med vindskeive rønner på størrelse med en typisk norsk hyttedo, med en hestevogn laget av gamle bildekk og råtne planker stående i oppskjørselen.

Det var gatebarn overalt og en kveld etter forestilling i hovedstaden Bucuresti ble jeg omringet av en gatebarngjeng på cirka tyve stykker med påfølgende beskjed om å aldri leke med de igjen (jeg fikk forøvrig også beskjed om å slutte å klappe kattene – when in Rome(nia)?). Det var også bevæpnede vakter på steder som Nasjonalgalleriet og Ceausescu`s åttitalls-palass. Det var valg og folk klaget over at de kunne velge mellom en som var fullstendig korrupt og en som var litt mindre korrupt.

Ceausescu`s palass

Muzeul National de`Arta al Romanei

Forskjellene mellom fattige og rike er det vanskeligere å se i storbyen enn på landet så om det hadde skjedd forandringer på det planet kan jeg ikke si noe om ved egen observasjon, men jeg så ingen gjenger med gatebarn og det er oppløftende. Verken palasset eller galleriet var bevoktet denne gangen, det virket som rytmen i landet hadde flatet litt ut og blitt roligere. Forhåpentligvis blir gatebarna godt tatt vare på av det sosiale systemet og ikke bare stuet vekk på barnehjem.

Jeg møtte en venninne, en rumensk regissør, som viste meg litt rundt.

Ett av mange små julemarkeder som fylte torgene i Bucuresti.

Stavropoleos Monastery, 1724

Bucuresti er en salig blanding av ny og gammel arkitektur. Midt blandt forholdsvis moderne bygårder dukker plutselig et lite kloster opp, med klosterhage og tilhørende bygninger med en virkende menighet av nonner.  Klosteret hører inn under den rumensk ortodokse kirke. Inne i kirken er veggene dekket fra gulv til kuppel med håndmalte figurer og situasjoner fra bibelhistorien.

Den lille kirken minnet meg om besøket mitt til Sucevita Monastery i Bukovina lenger nord i landet i 2004. Sucevita Monastery var dekket av veggmalerier både på inn- og utside. Da jeg gikk inn i bygningen husker jeg at jeg ble overveldet av følelser. Det overrasket meg, jeg er ikke religiøs, men bygningen med sine iboende historier ga meg en stor opplevelse. Dette klosteret er nå en del av UNESCOs World Heritage List.

Sucevita Monestary, built 1585, paintings from 1601.

Bucuresti er veldig stolt av kallenavnet Det Lille Paris, noe man ser i butikker, restauranter og turistreklamer. Det passer når det gjelder overfloden av flotte bygninger, men ellers har jeg ikke funnet mye som minner om Paris av stemning, liv, cafeer eller mat. Det er mange tomme lokaler etter nedlagte butikker og cafeer i byen, folk på gaten er like morske som en gjennomsnittlig januar-nordmann og maten er stort sett like middels som på en ekte (det vil si ikke “hip”) amerikansk diner i midt-vesten, med noen unntak.

Mange eldre hus i byen bærer store, runde og røde merker på fasaden. Disse bygningene er i fare for å rase ved et større jordskjelv, noe rumenerne ifølge min venninne venter skal skje når som helst nå. Hun viste meg hotellet jeg bodde på i 2004, det bar et slikt rødt merke og var evakuert.

En av kirkene vi besøkte var stappfull av mennesker både utenfor og inni, troende rumenere tror at den gjør mirakler:

Mirakelkirken.

Minnet jeg har fra måltidene i Romania er ikke spesielt smakfulle, jeg husker de fleste retter innsauset i fløte eller rømme samt at det meste var fritert. Denne gangen hadde jeg to matopplevelser som er verdt å nevne, én grusom:

Rumensk pølse med slapp pommes frites et salatblad og tørr omelett.

Og én helt fantastisk:

Dolver Sole/sjøtunge med potetkrem, stekt sopp og kaperssaus.

Sjøtungen var ny-d-e-lig. Sistnevnte måltid spiste jeg på hotellet jeg bodde.

Fra hotellrommet hadde jeg utsikt til enda en liten kirke, noe som understreker hvor mange det er av disse  i bybildet.

Utsikten fra hotellrommet.

Inne i utsikten fra hotellrommet.

Romania er et sammensatt land. Når jeg reiser tilbake vil det være for å utforske den gamle kulturen nærmere: klostrene, slottene og borgruinene.

Ellers bør man følge litt med på rumensk film, filmindustrien blomstrer . Andre land, som USA og Sverige, bruker Romania som innspillingssted på grunn av billig arbeidskraft og lite restriksjoner, og legger igjen kompetanse hos rumenske filmarbeidere som gjenspeiles i deres egne produksjoner.

HH og jeg fikk testet ut google videochat på turen, det funket kjempebra. Veldig koselig å kunne se kjæresten sin når man må dra utenlands rett før jul.

- RR

Furuhytta.

Vi ankom sent fredag kveld. Snøen knitret under skoene våre på stien inn mot tretopphytta og månen skinte stor og hvit over snekledde tretopper. Vi fant inngangsnøkkel til hytta og klatret opp i tretoppene. Det var nydelig utsikt mellom furugreinene og ut over en langstrakt myr nedenfor. Hytta ble fort varmet opp, så vi tok en liten tur ut på myra for å nyte månelyset.

Gass- og vedovn.

Mille på reinskinnfell på myra.

Etter den nattlige oppdagelsesturen klatret vi til sengs i en dobbeltseng plassert praktisk oppunder taket over stuebord og sofabenk. Neste morgen våknet vi til hakkespetter, kjøttmeis, dompap og ekorn utenfor vinduet.

Flaggspett /Dendrocopos major

Dompap /Pyrrhula pyrrhula

Ekorn /Sciurus vulgaris

Mister trivdes utrolig godt med alle dyrene rett utenfor vinduet. Det var faktisk slående hvor harmonisk han var under tretoppturen og i lang tid etterpå; jeg anbefaler tretopper til folk med katt.

Mister.

Vi hadde en rolig helg. På lørdagen kjørte vi en liten tur for å finne smør til middagen og endte opp i Brumunddal sentrum, et sentrum av store kjøpesentre og få hyggelige gågater, vi fortet oss ut igjen for å ikke kompromittere hyttefølelsen. På hjemveien kom vi over en flokk med svære ravner. Jeg har aldri sett så store ravner i Norge, de var til og med større enn noen av de største ravnene i The Tower of London. De spiste av en container fullastet med elglik. Hoder, bein og skinn – vi måtte selvfølgelig sjekke hva de var så begeistret for.

Ravnefest.

Etter lek, lesing og lusking i området rundt hytta ble det torskemiddag med ertestuing, kokte poteter og bacon utpå kvelden. Digg.

Torskemiddag.

Det spesielle med å være i en hytte oppe i tretoppene i forhold til en hytte på bakken er flere ting: én – det er en voksenvariant av trehytte som vekker en barnlig gjenkjennelse og glede, to – når trærne vaier og hytta begynner klage i sømmene kjennes det spennende og nært, tre – utsikten og dyrelivet. Trekronene er som en mild variant av Galapagos, fordi dyrene ikke er vant med å se deg der oppe kommer du tettere på.

Mille og Mister.

Furuhytta

Vi anbefaler Tretopphyttene i Brumunddal til alle som vil ha en litt annerledes, koselig eller romantisk helg.

- RR

Fra Yellowstones dyrerike fjell og daler kjørte vi Blue Bear ut North Gate og rett inn i Paradise Valley. En langstrakt, idyllisk dal med flotte rancher.

Ifølge lokalkjente er det mye rike folk fra de større byene (New York, Los Angeles) som bygger seg ferie-rancher  her, noe som både skaper arbeidsplasser og brumming i skjegget grunnet høye priser ol. Utsikten i dalen er flott, man kjører gjennom Gallatin National Forrest med Yellowstone River slynget ved siden av seg hele veien.

Vi fant i tillegg en sjarmerende, liten grusvei på venstresiden av elven ved siden av det gamle jernbanesporet som ble fjernet, sammen med flere andre jernbanespor, på 50-tallet.  Mange vi snakket med mente dette var en av statens største feilgrep i forhold til infrastrukturen i USA.

Vi stoppet for natten i Livingston og sov i en suite på flotte Murray hotel med utsikt over Livingstones staselige jernbanestasjon og kombinert museum, natten før hadde vi sovet i bilen inne i Yellowstone så en natt i ekstra god seng føltes helt riktig.

Murray Hotel ble åpnet i 1904 og stammer fra den tiden da jernbanen brakte nysgjerrige gjester til underet Yellowstone Park. En god stund, ti år,  holdt en gammel landeier og grinebiter ved  navn Yankee Joe jernbanen fra å bygge helt frem til parken, derfor stoppet de fleste i Livingston og tok hest og vogn derfra. Buffalo Bill og Calamity Jane er blandt gjestene som har bodd på Hotell Murray, og i foajeen, under et utstoppet bisonhode rett ved den manuelt styrte heisen, henger et sorthvitt bilde av verdens lengste mann som rekker opp til det samme bisonhodet.

Fra Livingstone dro vi til byen Billings for å ordne noen jobbtekniske saker som viste seg å være vanskeligere enn først antatt, internettcafeer er ikke vanlig kost i en halvstor amerikansk by.

En interessant observasjon vi gjorde oss på veien var at byene var særdeles flate og bygd for bilmennesker, ingen gater med fortau og cafeer og butikker på gateplan, ingen naturlige sentrum, men derimot store kjøpesentre som stort sett inneholdt én butikk med alt av elektronikk, alt av et klesmerke, alt av mat, etc. og innimellom dette lapper av boligstrøk. På grunn av billig jord bygges visstnok alt i bredden og sjeldent i høyden.

Etter å ha kjørt rundt i Billings til og fra forskjellige butikker med elektroniske tjenester, samt byens bibliotek (hvor de var veldig hjelpsomme med internett, men hadde ganske utdatert utstyr), satte vi nesa mot Little Big Horn. Vi kjørte inn i Crow-reservatet for å få med oss nåtidens indianersamfunn før det historiske. Planen var å finne et sted å sove på veien, noe som viste seg å være fullstendig umulig: de største tettstedene i Crow-reservatet, for det kan ikke kalles byer, var nedbrutte samlinger av utbygde campinghus, skrot, løshunder, en og annen hage med hest, og nedlagte barer.

I det første tettsetedet vi kom til satt en gammel indianerkone i en liten luke bak en bensinpumpe. Hun var det eneste tegnet til liv, og smilte tannløst da vi spurte om muligheter for overnatting. Hun foreslo å prøve Toms Two Spear Ranch for han var en hyggelig fyr som bygde hytter. Vi fant Two Spear Ranch med en svær smijernsport behørig dekorert av to fjærkledte spyd og skjold med krigsmaling, men det var blitt veldig sent så vi bestemte oss for å sove i bilen. I det vi trodde var en skogkant.

Påfølgende morgen våknet vi opp midt ute på prærien uten et tre i mils omkrets. Natten i Montana er like mørk som en vinternatt i Norge – uten en eneste lyskilde.

Neste dag kjørte vi innom Crow-reservatets største tettsted, like slitt og trist som det første, men her med en skolebygning og en dagligvarebutikk med solide gitter foran vinduene.

Selve monumentet Little Big Horn bar preg av nok penger, nye bygninger, multimediamuseum, flotte toaletter, osv. så det kan spekuleres i om den amerikanske stat er litt vindskeiv i fordelingen av midler. Little Big Horn var spesielt å se, både HH og jeg har en barndom preget av cowboyer og indianere. HH gjennom Sølvpilen og jeg gjennom diverse fiksjonslitteratur i barndomsbiblioteket. Og så husker man jo Little Big Horn fra historietimene.

Præriegresset bølget over haugene med flere hundre år gammelt utgytt blod, vi sto på toppen hvor general Custer ble omringet av indianerne og måtte bruke sine egne hester som skjold, men til slutt ble beseiret, vi speidet ut over slettene hvor tidenes største samling av indianere holdt til, under ledelse av Sitting Bull som da ønsket å unngå de hvite. Og vi så alle minnesmerkene etter både indianere og hvite som fallt. På museet leste vi hvordan indianerene, når de overga seg noen år senere, ble forvist og forflyttet til landområder de ikke hadde noen egen historie i – eller tilknyttning til. Med opplevelsen av det forfalne Crow-reservatet friskt i minnet ble det en ganske trist opplevelse.

Fra Little Big Horn startet vi på veien til Glacier Park hvor vi skulle ta AM-Track til Chicago. Samme dag som vi la ut fra Little Big Horn endte vi opp i et fjellpass med plutselig snefall i Lewis and Clark National Forrest.

Det ble ganske forsiktig kjøring med sommerdekk og bensintanken var nesten tom da vi trillet inn i en stille fjell-landsby med en lysende bensinpumpe midt på natta.

Jeg kunne gjenkjenne opptil flere amerikanske skrekkfilm-scenarioer, en følelse som bare ble forsterket da vi fant en gjeng brutalt utseende menn i en bar rett ved. De stirret ubehagelig lenge før mannen bak baren sprakk i et skråtobakk-glis og sørget for å ta betalt for bensinen vi fylte. Den natten sov vi på et motell i Great Falls med levende havfruer svømmende bak en svær glassvegg i Tiki-baren.

Fra Great Falls gikk turen  gjennom Black Feet Indian Reservation, som ga inntrykk av en litt bedre levestandard enn Crowene, og opp til Glacier Park. Veien var en endeløs rett strekning gjennom prærielandskap, skog og fjell.

Enorme avstander skiller de store kufarmene, og plutselig i et T-kryss midt i nowhereland ligger et ganske anonymt hvitt hus som kan virke som et samlingssted på grunn av bilene og bensinpumpen utenfor. Vi stopper, over døren på forsiden av bygningen kan vi lese Cozy Corner Bar i avskallet, rød maling. Det ser dødt ut, men vi dytter på en dør og der sitter en moden kvinne og turnerer to yngre menn, hun viser oss videre inn neste dør, og der åpenbarer det seg en svær bar med biljardbord, spilleautomater og bord.

Jeg bestiller varmt vann (te, minst av alt grønn eller hvit, er ikke en del av virkeligheten her ute så det har vi i bagasjen) og vi kommer i snakk med de fem menneskene i baren. Alle er småbrisne og klokken cirka 14:00. Det viser seg at flere av de har norske aner og vi diskuterer oppskrift på lefse, komle og fårikål. En av damene forteller at bestemoren hennes alltid gikk rundt og sa “uff-da”, og spør oss hva det betyr.

Vi ser fjellene i Glacier Park på lang avstand. Dramatiske, vakre formasjoner i landskapet. Vi kommer frem til parken noe sent og bestemmer oss for å sove på i en svær timber lodge, Glacier Park Lodge, ikke langt fra jernbanen hvor vi skal ta toget neste morgen, men først tar vi en siste tur med Blue Bear opp til Two Medicine Lake.

Vi sier farvel til Blue Bear og overlater han til bilutleiefirmaet i Glacier Park.

Neste morgen tar vi toget. Vi har fått vår egen lille kupe med to stoler mot hverandre og to utslagbare senger. Vi bruker bare den nederste. På grunn av et par minutter forsinkelse da vi entrer toget får vi en liten champagneflaske og to glass. Turen starter bra.

Jeg leser Paul Austers Moon Palace mens vi glir forbi kornsiloer, elvedeltaer og prærie.

Til lunsj går vi inn i spisevognen. Her er bordene dekket med hvit duk og kelnere forklarer oss en enkel men ålreit meny, AM-Track er kult. Om natten legger vi oss i kupeen vår og neste morgen er det frokost og nye scenarioer utenfor togvinduet. Vi kjører gjennom; Montana, North Dakota, Minnesota, Wisconsin og til slutt Chicago, Illinois.

Chicago overrasker positivt. Det er en veldig behagelig, avslappet stemning der.

Vi får sett The Second City, som har jubileeum og viser skrevne sketsjer fra 60-tallet og frem til nå, ispedd litt improvisasjon her og der. De er veldig flinke, skarpe og to the point.

Vi spiser deilig fiskemiddag og kjører kveldstur med hest og vogn, ellers spankulerer vi rundt i byen og ser på morsomme bygninger og sitter på koselige cafeer, endelig er det mulig å få tak i en ordentlig god salat, koffeinfri kaffe, grønn te eller glutenfrie varer.

Vi blir ikke lenge i Chicago, vi skal videre til New York. Men før vi kommer så langt blir HH stoppet i sikkerhetssjekken med hele to kniver og en ekstra sterk bjørnespray, etter himmelfalne blikk ( “Are you kidding me!??” sitat; sikkerhetsvakt ) og en liten advarsel får HH utrolig nok lov til å sende knivene, en av de en gammel gave fra faren, med den innsjekkede bagasjen.

I New York er det sommer. Vi bor på et altfor slick hotell med hvitt interiør midt på Manhattan, men tilbringer ikke mye tid der. Vi spiser god mat ute og leier sykler og lager vår helt egen piknik i Central Park, på medpakket pledd fra italiaturen.

Og vi ser en Broadwayforestilling, Race av David Mamet, med Eddie Izzard i en av hovedrollene. Izzard er som alltid morsom. Det er en god forestilling, men noe overraskende stivt spill. USA er jo hjemlandet til method acting, her forventer jeg noe mye mer organisk og troverdig enn typiske, norske Nasjonalteater-fakter.

Uansett; jeg går med et konstant glis og kjenner meg veldig hjemme hele tiden, og HH deler gleden. New York er stedet!

Etter noen dager her er USA-turen plutselig over og vi skal ta flyet hjem. En haug med inntrykk ligger klare til bearbeidelse i bakhodet, det er en god følelse.

- RR

- RR

Yellowstone

Vi hentet bilen vår (som raskt ble døpt Blue Bear, både på grunn av fargen, størrelsen og hans funskjon som voktende bamse mens vi sov bak stengte bildører i flere netter) i West-Yellowstone. Her spiste vi, og det var fort blitt ettermiddag innen vi dro inn i parken, rustet på amerikansk vis med en liten cooler og ginger ale.

Utdrag fra notisboken:

13. juni. We`re heading into Yellowstone after heavy preparations in West-Yellowstone City. The ranch and its people are left behind. I`ll miss old man Dave…

Observerte en enslig grizzlybjørn i en fjellside mellom Norris og Sheepeater cliff i skumringen. Daggry og skumring er best for observering av rovdyr.

Samme sted møtte vi en gigantisk bisonokse som skremte vettet av en skravleglad, middelaldrende dame. Hun satt blek og stille i bilen etter møtet med et av parkens største dyr.

Naturen i Yellowstone var storslått, og dyrelivet enda rikere enn det allerede rike dyrelivet i North Creek. Vi sugde til oss inntrykkene, men det ble fort natt og vi satte kursen mot nord-porten for en natts søvn.

Utdrag fra notisboken:

14. juni. Vipper slappt i en gyngestol utenfor Roosevelt Lodge, det lukter hva jeg antar er Roosevelt beans.

Roosevelt beans:

1 pound hamburger or sausage

1/2 pound bacon – 1/2 inch diced

1 onion – 1/2 inch diced

1-16 oz. can pork beans

1-12 oz. can kidney beans

1-12 oz. can lima beans

1-12 oz. can butter beans

1/2 cup brown sugar

2 tbsp cider vinegar

1 tbsp mustard, prepared

1/2 cup ketchup

salt and pepper to taste

Frokosten på Roosevelt Lodge var utrolig digg, vegetarburger av bønner, og selvfølgelig Roosevelt beans…

Amerikanerne fant opp et nytt konsept da de gjorde Yellowstone til verdens første nasjonalpark 1. mars, 1872. Når man opplever den på nært hold skjønner man hva som inspirerte dem. I parken er det et fantastisk dyreliv; bare en liten del av parken, Lamar Valley, blir kalt Amerikas Serengeti. Her gresser hundrevis av bison og hjort i flokk. Foruten dyrelivet er det de  varme kildene, formasjonene de lager i terrenget og de sterke fargene på vannet, geysirene, elvedeltaene, de flotte fjellene, skogen, slettene som gir stedet et særpreg og mangfold som er unikt.

Alt dette hviler på en gigantisk underjordisk vulkan som ville dekket hele jorden i aske om den hadde utbrudd. Komplementært.

I 1988 ble nasjonalparken rammet av en ødeleggende brann, det vil si, fire branner fra forskjellige kilder nådde parken, den største av de var forårsaket av en ulmende sigarettsneip. 36 prosent av Yellowstones skog – og planteliv brant ned. Slik ser det ut i dag:

I Yellowstone er politikken den at naturen skal gå sin gang, derfor ligger det døde trestammer overalt i parken, råtne trær får falle av seg selv og man ser tydelige merker i skogen etter tidligere branner ved ganske enkelt å se på størrelsen på trærne. De gamle stående trærne gir supre boplasser for fugl og falne trær har et rikt insektliv.

Dyrelivet er utrolig sårbart; da man gjeninnførte ulv i Yellowstone på 90-tallet fant man ut at beveren, som hadde forsvunnet fra parken, kom tilbake – dette fordi ulven jaktet planteetere som hjort og elg som spiste skuddene beveren lever av, når det ble færre av hjortedyrene ble det nok skudd til at beveren igjen kunne overleve.

Utdrag fra notisboken:

14. juni, 17:38. Nettopp testet min nye Permafocus 12×50 biocculars på en osprey (hauk). Den fungerte veldig bra.

Observert bison med hofteproblemer Tower Roosevelt og Chittenden Road. Den så gammel ut. Vondt å se naturen gå sin gang, den holder nok ikke lenge her i grizzly – og ulveland.

Etter dette dro vi til Yellowstone Lake hvor vi fikk med oss to bevere i full gang med et byggeprosjekt, en desperat gytende cut throat ørret og en muskrat som spiste friske skudd fra bevernes kvistsamling.

Vi tok med termos, teposer og kikkert og satte oss ved bredden av Yellowstone Lake og så på solnedgangen over vannet.

På vei tilbake senere den kvelden kjørte vi forbi stedet hvor vi hadde observert bisonen, men det var blitt natt og umulig å se om den fremdeles slet nede på sletta. Noen hundre meter bortenfor sletta kom en svartbjørn rasende ut i veien foran oss og tuslet avgårde foran Blue Bear i cirka ett kvarter. Det var natt og ingen andre brukte veiene enn oss, så det var bare oss og bjørnen i mørket.

Neste morgen sto vi opp grytidlig og dro fra campen vår i Slough Creek for å lete etter ulv, det gikk både en og to timer uten hell. På veien kom vi over en rasteplass med et toalett overstrødd av svalereder, det minnet meg om barndommen da vi hadde svaler i taket på vedskjulet hjemme.

Utdrag fra notisboken:

15. juni. Klokken er 07.35 og vi har vært ute i Lamar Valley, mellom Slough Creek og Pebbles. Ingen lykketreff så langt, men har observert en haug gazers ved en topp i veikanten og sjekker nå ut hva det er. Natten tilbrakt i bilen, hardt gulv, men utholdelig…

Vi har sett ulv! Klokken er 07:58 og vi har observert en langbeint gråbein i raskt trav over slettene med bison og inn bak en liten haug dekket med sage brush i utkanten av skogen på andre siden av dalen. En jeg antar å være en såkalt “wolf gazer” kom heseblesende opp på haugen hvor jeg og HH sto og spurte om vi hadde sett The Silverpack. Angivelig bestående av en stor sølvgrå hunn, en kullsort hann, en gammel ulv og noen hvalper. Kanksje den vi så var hunnen? Det er nå etablert at Permafocus Bushnell var et godt kjøp.

Spist stor og god frokost på Roosevelt Lodge igjen (speilegg, over easy), bacon, chilli beans, stekte poteter. HH: appelsinjuice og french organic coffee, jeg: tomatjuice med sitron og mint-te med honning) etter vellykket planlegging og gjennomføring av ulvekikking.

Vi stakk innom Slough Creek igjen og ble vitne til tre ulvehvalper med en sort alpha-hann (sistnevnte en opplysning fra en kjentmann på stedet). Moren var visstnok ute en tur. Jeg så en søt liten gråbrun hvalp sitte på en stein, og alphahannen som travet hit og dit. HH så alle tre hvalpene.

Mens vi sto der kom en badger, amerikansk grevling,  løpende langs vannet rett foran oss.

Nå er vi på vei til Mammoth Hot Springs og Beaver Ponds for å gå en tur… Senere i dag drar vi opp Paradise Valley ut nord-porten og kjører til Livingston, mulig vi sover der før vi drar til Little Big Horn i morgen. Også må jeg gjennomføre en prøvefilming over nettet for en filmrolle, castingansvarlig ringte i natt…

Meadow Creek Guest Ranch

Vi landet i Bozeman, kjent for sine tidligere gullgravertider og nåværende fossiltider, en liten by med sans for det som ligger under overflaten. Senere i oppholdet fant vi ut at Bozeman sto ut som en særdeles levende, liten by i forhold til mange andre små nordvest-amerikanske byer, sikkert mye på grunn av universitetet og de folkene og initiativet det bringer med seg.

Her tilbrakte vi en natt på Magnuson Hotel, en svær kloss av et overnattingssted, og ble hentet etter en liten tur i byen dagen etter ankomst. Det var guiden vår for oppholdet, J. A., en norsk cowboy og lærlingen Lise som hentet oss i det vanligste kjøretøyet Montana: en SUV.

En time senere var vi på ranchen til the Germans, navnet på familien som bor på Meadow Creek Guest Ranch, hvor vi ble innlosjert i annen etasje hvor også soverommene til faren på gården, Dave, og guiden og lærlingen holdt til. Det lille badet nedenunder var delt på hele husholdet, ganske intimt med andre ord, men det fungerte overraskende bra.

Alle måltider ble spist sammen med familien, det vil si Dave (faren), Garrel (voksen sønn), J. A. (guide), Lise (lærling) og etterhvert også Trine (guidens kjæreste) og med jevne mellomrom kokken Frank, en opplevelse i seg selv, eks-marinesoldat og New-Yorker som måtte rømme byen på grunn av stress og nå befant seg langt inne i Madison Valley, et sted med kilometer mellom gårdene og kullsorte, stille netter – men fremdeles på frekvensen som man forventer i en storby.

Samme dag som ankomsten hilste vi på hestene våre og tok vår første ridetime. HH fikk tildelt Meynard og jeg fikk Maiden, to nydelige paint-hester på omtrent samme størrelse.

Første ridetime gikk ut på å lære grunnleggende teknikker for stopp, gangarter og kommunikasjon. For HH var det meste nytt, og jeg fikk endelig prøvd i praksis noen av de teknikkene jeg bare har lest om og aldri prøvd i praksis. Raining for eksempel, det å gi hesten signaler bare ved trykk fra tøylen på halsen. Hestene var godt trent og J.A. en god lærer.

Vi ble fort slengt ut i terrenget rundt ranchen, noe både jeg og HH var glade for. Utfordringer er gøy, og det var utrolig flott natur i North Meadow Creek. Dyrelivet var eksplosivt, det gikk ikke én ridetur uten at vi observerte elk, white tale deer, mule deer, eller andre hjortedyr. Jordekorn var det overalt og ved en anledning observerte vi til og med en coyote ta seg over en gresskledd ås. En av de morsomme forskjellene mellom Montana og typisk norsk natur var de gresskledde flatene og åsene, åsene minnet om nord-Italia bare med høye forekomster av sage-brush (et slags kjerr) til tider, og at trærne vokser høyt opp i terrenget og oppå fjellene, ulikt nede i dalene som i Norge.

En dag red vi på en trykkende  elk-kalv, altså en hjortekalv, etter å ha observert en flokk med ca tyve voksne elk og kalvene deres. Den kan ikke ha vært veldig gammel, moren sto hele tiden og fulgte med på trygg avstand så vi red raskt videre for å ikke forstyrre de to for mye.

Etter en ukes tid på ranchen fikk vi lov til å være med å samle og drive kjøttkveget de levde av på gården. Det var en tøff opplevelse, vi satt i salen hele dagen med kun noen foodbars og nøtter i horntaskene.

HH og jeg hadde gått til innkjøp av horntasker på Murdocks en av de første dagene av oppholdet, der anskaffet vi også hjelmer. Det vil si, HH kjøpte sin der, jeg kjøpte min hos en privat forhandler, en mann som levde av å tilpasse cowboyhatter. Han kalte seg Hat Shaper og kunne fortelle litt av vært om folk utifra cowboyhattene deres; hvor de kom fra, hvor gamle de var, hva de holdt på med. Det var ganske fasinerende. I tillegg gikk vi til anskaffelse av to par lysegule hjorteskinnshansker som kom til god hjelp under kvegdrivingen. Det krevde at man jobbet en del med hestene og hansker var godt med tanke på blemmer og gnagsår etter en lang arbeidsdag, for det var det det var – arbeid. Vi sov godt hele ranchoppholdet.

Etter en kort uke ble Maiden veldig sårbeint. J.A. prøver å drive gjesteranchen med hester uten sko, det skal visstnok være det beste for hestene om de kan gå uten sko og få naturlig herdete hover. Dessverre hadde han ikke trent de godt nok i så henseende før vi begynte å ri dem, så en dag vi var på vei hjem fra tur var jeg nødt tilå hoppe av å leie henne hjem fordi hun var sårbeint. HHs hest Meynard var også begynt å bli sårbeint så det ble bestemt at vi skulle bytte hester og bruke to nye resten av oppholdet.

Det var trist å si hadet til hestene, men helt greit å la Maiden få fri da hun åpenlyst syns det var ubehagelig å gå.

Neste dag dro vi opp i åssiden bak ranchen, en gigantisk inngjerding med flere kvadratkilometer boltreplass for kanskje tyve hester av typen paint og quarter. Her slapp vi løs Maiden og Meynard og fanget inn Sweetpea og datteren hennes, Lucky.

Vi hadde en ridetime på de nye hestene før vi lastet de på hestehengeren sammen med tre andre hester for å dra til National Forrest. Vel fremme ved utgangspunktet for rideturen, en cow camp (en liten hytte til cowboyen som passer kyrne som går ute i national forrest), viste det seg at Lucky hadde mistet balansen på veien og slått hodet. Det gikk bra med henne, men for sikkerhets skyld ble hun kjørt ned igjen og det ble hentet en ny hest til meg.

Lily, en brunsvart quarterhest som guiden hadde brukt i begynnelsen av oppholdet, var en åpenbaring og gjorde resten av ranchferien ekstra morsom. Hun var veldig godt trent og hadde masse energi som jeg kunne bryne meg på. Hun var mye mer responsiv på signaler enn de andre hestene og skikkelig arbeidsom. Vi kom veldig godt overens.

Turen i National Forrest var nydelig, vi spiste medbrakt lunsj på en topp flere timer innover i terrenget og fikk se utsikten mot stedet for overnattingsturen. En tur de først vurderte å droppe på grunn av temperaturen, det lå fremdeles snø her og der i høyden, men vi var fast bestemt på at overnattingstur var en del av programmet vi ikke ville gå glipp av og endte opp med å få det som vi ville.

Overnattingsturen ble knall. Turen til overnattingsstedet, Shoeshone Lake tok cirka ni timer i oppholdsvær med truende skyer, regn, hagl, vind, sol og yr. En av ranchens medarbeidere måtte gi opp halvveis på grunn av kulde, men resten av oss, det vil si lærlingen, guiden, guidens kjæreste og oss to gjestene, taklet været bra. Det var direkte digg å kjenne på alle elementene på den måten.

Vel fremme ved campen hadde folk fra ranchen på amerikansk vis dratt en annen vei, med bil, og tent bål. Drikkevarene hadde kokken drukket og maten lot vente på seg, men omgivelsene var nydelige, hestene ble sluppet løs og vi varmet tærne ved et sprakende bål.

Den kvelden krøp HH og jeg tett sammen i en dobbel teppepose med hvit canvasduk rundt. Vi lå under åpen himmel med bålet til høyre, et stort furutre med dansende bållys i trekronen til venstre, Shoeshone Lake noen meter fra føttene og en helt fantastisk nattehimmel overstrødd med stjerner over oss. Big Skye blir dette området i Montana kalt, og det med god grunn; himmelen virket større enn noe annet sted jeg har vært.

Den siste uka ble det besøk i den autentiske gullgraverbyen Virginia City, som hadde sin storhetstid under gullrushet på 1860-tallet, hvor vi så The Virginia City Players fremføre en mindre enn mer vellykket forestilling hvor første halvdel handlet om gruvearbeidere som ble innesperret i et gruveras i nabo – og kobberbyen Butte og overlevde takket være en snarrådig gruvearbeider. Andre halvdel var en slags sketch-del med syngenummer. Ikke veldig impronerende, men morsomt å se en typisk sommerjobb for amrikanske frilans-skuespillere. Litt som Kaptein Sabeltann eller Maridalsspillet her hjemme, bortsett fra at de to sistnevnte er hakket bedre produksjoner.

Selve byen var, selv om den bar litt museumspreg, inspirerende. Historier fra det ville vesten ble liksom levende da man gikk gjennom gatene, hørte knirkene i gulvplankene utenfor saloonen og leste gullrush-overskrifter i vinduet til byens gamle avisredaksjon.

HH og jeg fikk ekstra in put angående gullrushet av Dave under en av våre sene kvelder ved kjøkkenbordet, hvor vi tre ble sittende å snakke mens de andre sakte men sikkert forlot middagsbordet og forsvant til køys. Han fortalte om The Motherload (opphavet til gullet man finner i elvene) og hvordan den aldri ble funnet i Virginia City. Dét er ganske spennende når man går rundt i byens gater og vet at et sted inne i fjellene rundt ligger The Motherload og venter.

Dave fortalte også om en gullgraverkompis og hvordan han hadde funnet et komplett dinosaurskjellett med hudrester i sin egen gullgruve, men latt være å melde det inn av frykt for at delstaten skulle ta kontroll over gruven hans og nekte gruvedrift. Visstnok noe som skjer ofte i Montana, det er altså enda flere fossiler der enn man har registrert, og de registrerte er ikke få.

Vi var innom Bozeman Museum og så en liten del av dinosaursamlingen deres, den var imponerende, med svære hodeskaller av Tyrannosaurus Rex og Triceratops for å nevne noen få.

Nest siste dag på ranchen fikk jeg prøve en ekte cutting – hest som brukes i cutting konkurranser, det var utrolig gøy. Hetsen var utrolig oppmerksom og hev seg fra side til side, hørte på signaler og tok eget initiativ om hverandre.

Da vi skulle ta farvel med Rusty, en autralsk gjeterhund eller lignende med rød pels og en hang til donuts som han fant i bakerileveransene som ble brukt til grisefor, fant vi ut at han var skutt. En trist avslutning på oppholdet, og en del av ranchlivet og cowboyenes forhold til dyr som ikke er helt forenelige med en bløthjertet utenforstående. Han var ikke den beste gjeterhunden og hadde ved en anledning forsynt seg freidig av en høne på gårdsplassen, dermed ble det brått stopp. Rusty var utrolig god, slett ikke billedskjønn, men en tøff, feit liten rakker med glimt i øyet og en utholdenhet som lignet en atlet da han insisterte på å ta følge på lange rideturer.

Den siste dagen ble vi kjørt til West-Yellowstone hvor vi plukket opp Blue Bear, vår knallblå SUV-leiebil, som vi skulle kjøre inn i Yellowstone og oppdage verdens første nasjonalpark med.

-RR

Det var ikke lange turen innover, kanskje en times vandring gjennom skogen, så fant vi gapahuken. Det var det å sove ute under åpen himmel som var målet for turen. Vel fremme ryddet vi kongler, greiner og benker ut av gapahuken, som besto av bjørkestammer og en grønn pressening.  Så ble litt sisten i et tauoppheng før vi hogde ved av gamle, uttørkede trestammer og fant granbar som vi jevnet ut bakken i gapahuken med. Så kunne vi legge ut liggeunderlag og soveposer, fem stykk på rekke og rad, det ble akkurat plass til alle sammen. Etter å ha gjort i stand soveplassen grillet vi pølser over bålet av nyhogd ved. Alle fikk hver sin spesialspikkede pølsepinne med initialer og ønskede tegn. Eldste lillebror fikk en kongekrone, og minste lillebror en slange, pappan en drage og HH ville ha et hjerte. Etter middag hoppet lillebrødrene i seng mens vi voksne spilte yatzy og casino i bållyset. Så hoppet vi i seng også. Det var fint å ligge i posen og titte opp på stjernehimmelen.

Klokken halv fem neste morgen våknet pappan og jeg etter en natt med lett søvn, og kunne ikke sovne igjen, så vi tente bålet. Det var kjølig i lufta og sola hadde ennå ikke stått opp.

Mille kjente også på kulda og skiftet mellom å tusle rundt mellom oss to våkne som spilte kort ved bålet og å krype inn blandt de sovende i soveposene.

Etter halvannen times tid begynte sola å titte frem og skogen glitret i grønt og gyllent.

Pappan satte grønnsaker over bålet til en litt større frokost når de andre våknet og vi la oss på soveposene og observerte mens solen gjorde om leirplassen til en idyllisk oase.

Med sola våknet lillebrødrene og HH også.

Frokosten av grønnsaker og kjøttboller ble nydt i store munnfuller, og etterpå lekte vi gjemsel i skogen rundt leirplassen. Mille var medhjelperen til den som måtte stå, og sørget ihvertfall for at HH ble funnet et par ganger. Så gjenfortalte eldste lillebror forrige kvelds nattaeventyr før vi dro tilbake til sivilisajonen bare en kort time unna. En kjempefin liten overnatting. Jeg anbefaler å ta med soveposen og sove under åpen himmel, bare sørg for å ha en pose som kan snøres igjen over skuldrene og ikke en tynn teppepose. Ellers redder alltid godt ullundertøy situasjonen i kaldt vær.

- RR