I sommer har vi vært på en helt utrolig ferie, i én måned reiste vi rundt i USA, henholdsvis Montana, Wyoming, North Dakota, Minnesota, Illinois, Chicago og New York med hest, bil, tog og fly. Vi har delt opp turen i tre innlegg: Amerikatur 1, 2 og 3. Her er nummer 2:
Meadow Creek Guest Ranch
Vi landet i Bozeman, kjent for sine tidligere gullgravertider og nåværende fossiltider, en liten by med sans for det som ligger under overflaten. Senere i oppholdet fant vi ut at Bozeman sto ut som en særdeles levende, liten by i forhold til mange andre små nordvest-amerikanske byer, sikkert mye på grunn av universitetet og de folkene og initiativet det bringer med seg.
Her tilbrakte vi en natt på Magnuson Hotel, en svær kloss av et overnattingssted, og ble hentet etter en liten tur i byen dagen etter ankomst. Det var guiden vår for oppholdet, J. A., en norsk cowboy og lærlingen Lise som hentet oss i det vanligste kjøretøyet Montana: en SUV.
En time senere var vi på ranchen til the Germans, navnet på familien som bor på Meadow Creek Guest Ranch, hvor vi ble innlosjert i annen etasje hvor også soverommene til faren på gården, Dave, og guiden og lærlingen holdt til. Det lille badet nedenunder var delt på hele husholdet, ganske intimt med andre ord, men det fungerte overraskende bra.
Alle måltider ble spist sammen med familien, det vil si Dave (faren), Garrel (voksen sønn), J. A. (guide), Lise (lærling) og etterhvert også Trine (guidens kjæreste) og med jevne mellomrom kokken Frank, en opplevelse i seg selv, eks-marinesoldat og New-Yorker som måtte rømme byen på grunn av stress og nå befant seg langt inne i Madison Valley, et sted med kilometer mellom gårdene og kullsorte, stille netter – men fremdeles på frekvensen som man forventer i en storby.
Samme dag som ankomsten hilste vi på hestene våre og tok vår første ridetime. HH fikk tildelt Meynard og jeg fikk Maiden, to nydelige paint-hester på omtrent samme størrelse.
Første ridetime gikk ut på å lære grunnleggende teknikker for stopp, gangarter og kommunikasjon. For HH var det meste nytt, og jeg fikk endelig prøvd i praksis noen av de teknikkene jeg bare har lest om og aldri prøvd i praksis. Raining for eksempel, det å gi hesten signaler bare ved trykk fra tøylen på halsen. Hestene var godt trent og J.A. en god lærer.
Vi ble fort slengt ut i terrenget rundt ranchen, noe både jeg og HH var glade for. Utfordringer er gøy, og det var utrolig flott natur i North Meadow Creek. Dyrelivet var eksplosivt, det gikk ikke én ridetur uten at vi observerte elk, white tale deer, mule deer, eller andre hjortedyr. Jordekorn var det overalt og ved en anledning observerte vi til og med en coyote ta seg over en gresskledd ås. En av de morsomme forskjellene mellom Montana og typisk norsk natur var de gresskledde flatene og åsene, åsene minnet om nord-Italia bare med høye forekomster av sage-brush (et slags kjerr) til tider, og at trærne vokser høyt opp i terrenget og oppå fjellene, ulikt nede i dalene som i Norge.
En dag red vi på en trykkende elk-kalv, altså en hjortekalv, etter å ha observert en flokk med ca tyve voksne elk og kalvene deres. Den kan ikke ha vært veldig gammel, moren sto hele tiden og fulgte med på trygg avstand så vi red raskt videre for å ikke forstyrre de to for mye.
Etter en ukes tid på ranchen fikk vi lov til å være med å samle og drive kjøttkveget de levde av på gården. Det var en tøff opplevelse, vi satt i salen hele dagen med kun noen foodbars og nøtter i horntaskene.
HH og jeg hadde gått til innkjøp av horntasker på Murdocks en av de første dagene av oppholdet, der anskaffet vi også hjelmer. Det vil si, HH kjøpte sin der, jeg kjøpte min hos en privat forhandler, en mann som levde av å tilpasse cowboyhatter. Han kalte seg Hat Shaper og kunne fortelle litt av vært om folk utifra cowboyhattene deres; hvor de kom fra, hvor gamle de var, hva de holdt på med. Det var ganske fasinerende. I tillegg gikk vi til anskaffelse av to par lysegule hjorteskinnshansker som kom til god hjelp under kvegdrivingen. Det krevde at man jobbet en del med hestene og hansker var godt med tanke på blemmer og gnagsår etter en lang arbeidsdag, for det var det det var – arbeid. Vi sov godt hele ranchoppholdet.
Etter en kort uke ble Maiden veldig sårbeint. J.A. prøver å drive gjesteranchen med hester uten sko, det skal visstnok være det beste for hestene om de kan gå uten sko og få naturlig herdete hover. Dessverre hadde han ikke trent de godt nok i så henseende før vi begynte å ri dem, så en dag vi var på vei hjem fra tur var jeg nødt tilå hoppe av å leie henne hjem fordi hun var sårbeint. HHs hest Meynard var også begynt å bli sårbeint så det ble bestemt at vi skulle bytte hester og bruke to nye resten av oppholdet.
Det var trist å si hadet til hestene, men helt greit å la Maiden få fri da hun åpenlyst syns det var ubehagelig å gå.
Neste dag dro vi opp i åssiden bak ranchen, en gigantisk inngjerding med flere kvadratkilometer boltreplass for kanskje tyve hester av typen paint og quarter. Her slapp vi løs Maiden og Meynard og fanget inn Sweetpea og datteren hennes, Lucky.
Vi hadde en ridetime på de nye hestene før vi lastet de på hestehengeren sammen med tre andre hester for å dra til National Forrest. Vel fremme ved utgangspunktet for rideturen, en cow camp (en liten hytte til cowboyen som passer kyrne som går ute i national forrest), viste det seg at Lucky hadde mistet balansen på veien og slått hodet. Det gikk bra med henne, men for sikkerhets skyld ble hun kjørt ned igjen og det ble hentet en ny hest til meg.
Lily, en brunsvart quarterhest som guiden hadde brukt i begynnelsen av oppholdet, var en åpenbaring og gjorde resten av ranchferien ekstra morsom. Hun var veldig godt trent og hadde masse energi som jeg kunne bryne meg på. Hun var mye mer responsiv på signaler enn de andre hestene og skikkelig arbeidsom. Vi kom veldig godt overens.
Turen i National Forrest var nydelig, vi spiste medbrakt lunsj på en topp flere timer innover i terrenget og fikk se utsikten mot stedet for overnattingsturen. En tur de først vurderte å droppe på grunn av temperaturen, det lå fremdeles snø her og der i høyden, men vi var fast bestemt på at overnattingstur var en del av programmet vi ikke ville gå glipp av og endte opp med å få det som vi ville.
Overnattingsturen ble knall. Turen til overnattingsstedet, Shoeshone Lake tok cirka ni timer i oppholdsvær med truende skyer, regn, hagl, vind, sol og yr. En av ranchens medarbeidere måtte gi opp halvveis på grunn av kulde, men resten av oss, det vil si lærlingen, guiden, guidens kjæreste og oss to gjestene, taklet været bra. Det var direkte digg å kjenne på alle elementene på den måten.
Vel fremme ved campen hadde folk fra ranchen på amerikansk vis dratt en annen vei, med bil, og tent bål. Drikkevarene hadde kokken drukket og maten lot vente på seg, men omgivelsene var nydelige, hestene ble sluppet løs og vi varmet tærne ved et sprakende bål.
Den kvelden krøp HH og jeg tett sammen i en dobbel teppepose med hvit canvasduk rundt. Vi lå under åpen himmel med bålet til høyre, et stort furutre med dansende bållys i trekronen til venstre, Shoeshone Lake noen meter fra føttene og en helt fantastisk nattehimmel overstrødd med stjerner over oss. Big Skye blir dette området i Montana kalt, og det med god grunn; himmelen virket større enn noe annet sted jeg har vært.
Den siste uka ble det besøk i den autentiske gullgraverbyen Virginia City, som hadde sin storhetstid under gullrushet på 1860-tallet, hvor vi så The Virginia City Players fremføre en mindre enn mer vellykket forestilling hvor første halvdel handlet om gruvearbeidere som ble innesperret i et gruveras i nabo – og kobberbyen Butte og overlevde takket være en snarrådig gruvearbeider. Andre halvdel var en slags sketch-del med syngenummer. Ikke veldig impronerende, men morsomt å se en typisk sommerjobb for amrikanske frilans-skuespillere. Litt som Kaptein Sabeltann eller Maridalsspillet her hjemme, bortsett fra at de to sistnevnte er hakket bedre produksjoner.
Selve byen var, selv om den bar litt museumspreg, inspirerende. Historier fra det ville vesten ble liksom levende da man gikk gjennom gatene, hørte knirkene i gulvplankene utenfor saloonen og leste gullrush-overskrifter i vinduet til byens gamle avisredaksjon.
HH og jeg fikk ekstra in put angående gullrushet av Dave under en av våre sene kvelder ved kjøkkenbordet, hvor vi tre ble sittende å snakke mens de andre sakte men sikkert forlot middagsbordet og forsvant til køys. Han fortalte om The Motherload (opphavet til gullet man finner i elvene) og hvordan den aldri ble funnet i Virginia City. Dét er ganske spennende når man går rundt i byens gater og vet at et sted inne i fjellene rundt ligger The Motherload og venter.
Dave fortalte også om en gullgraverkompis og hvordan han hadde funnet et komplett dinosaurskjellett med hudrester i sin egen gullgruve, men latt være å melde det inn av frykt for at delstaten skulle ta kontroll over gruven hans og nekte gruvedrift. Visstnok noe som skjer ofte i Montana, det er altså enda flere fossiler der enn man har registrert, og de registrerte er ikke få.
Vi var innom Bozeman Museum og så en liten del av dinosaursamlingen deres, den var imponerende, med svære hodeskaller av Tyrannosaurus Rex og Triceratops for å nevne noen få.
Nest siste dag på ranchen fikk jeg prøve en ekte cutting – hest som brukes i cutting konkurranser, det var utrolig gøy. Hetsen var utrolig oppmerksom og hev seg fra side til side, hørte på signaler og tok eget initiativ om hverandre.
Da vi skulle ta farvel med Rusty, en autralsk gjeterhund eller lignende med rød pels og en hang til donuts som han fant i bakerileveransene som ble brukt til grisefor, fant vi ut at han var skutt. En trist avslutning på oppholdet, og en del av ranchlivet og cowboyenes forhold til dyr som ikke er helt forenelige med en bløthjertet utenforstående. Han var ikke den beste gjeterhunden og hadde ved en anledning forsynt seg freidig av en høne på gårdsplassen, dermed ble det brått stopp. Rusty var utrolig god, slett ikke billedskjønn, men en tøff, feit liten rakker med glimt i øyet og en utholdenhet som lignet en atlet da han insisterte på å ta følge på lange rideturer.
Den siste dagen ble vi kjørt til West-Yellowstone hvor vi plukket opp Blue Bear, vår knallblå SUV-leiebil, som vi skulle kjøre inn i Yellowstone og oppdage verdens første nasjonalpark med.
-RR
potefar 