I sommer har vi vært på en helt utrolig ferie, i én måned reiste vi rundt i USA, henholdsvis Montana, Wyoming, North Dakota, Minnesota, Illinois, Chicago og New York med hest, bil, tog og fly. Vi har delt opp turen i tre innlegg: Amerikatur 1, 2 og 3. Her er nummer 3:
Fra Yellowstones dyrerike fjell og daler kjørte vi Blue Bear ut North Gate og rett inn i Paradise Valley. En langstrakt, idyllisk dal med flotte rancher.
Ifølge lokalkjente er det mye rike folk fra de større byene (New York, Los Angeles) som bygger seg ferie-rancher her, noe som både skaper arbeidsplasser og brumming i skjegget grunnet høye priser ol. Utsikten i dalen er flott, man kjører gjennom Gallatin National Forrest med Yellowstone River slynget ved siden av seg hele veien.
Vi fant i tillegg en sjarmerende, liten grusvei på venstresiden av elven ved siden av det gamle jernbanesporet som ble fjernet, sammen med flere andre jernbanespor, på 50-tallet. Mange vi snakket med mente dette var en av statens største feilgrep i forhold til infrastrukturen i USA.
Vi stoppet for natten i Livingston og sov i en suite på flotte Murray hotel med utsikt over Livingstones staselige jernbanestasjon og kombinert museum, natten før hadde vi sovet i bilen inne i Yellowstone så en natt i ekstra god seng føltes helt riktig.
Murray Hotel ble åpnet i 1904 og stammer fra den tiden da jernbanen brakte nysgjerrige gjester til underet Yellowstone Park. En god stund, ti år, holdt en gammel landeier og grinebiter ved navn Yankee Joe jernbanen fra å bygge helt frem til parken, derfor stoppet de fleste i Livingston og tok hest og vogn derfra. Buffalo Bill og Calamity Jane er blandt gjestene som har bodd på Hotell Murray, og i foajeen, under et utstoppet bisonhode rett ved den manuelt styrte heisen, henger et sorthvitt bilde av verdens lengste mann som rekker opp til det samme bisonhodet.
Fra Livingstone dro vi til byen Billings for å ordne noen jobbtekniske saker som viste seg å være vanskeligere enn først antatt, internettcafeer er ikke vanlig kost i en halvstor amerikansk by.
En interessant observasjon vi gjorde oss på veien var at byene var særdeles flate og bygd for bilmennesker, ingen gater med fortau og cafeer og butikker på gateplan, ingen naturlige sentrum, men derimot store kjøpesentre som stort sett inneholdt én butikk med alt av elektronikk, alt av et klesmerke, alt av mat, etc. og innimellom dette lapper av boligstrøk. På grunn av billig jord bygges visstnok alt i bredden og sjeldent i høyden.
Etter å ha kjørt rundt i Billings til og fra forskjellige butikker med elektroniske tjenester, samt byens bibliotek (hvor de var veldig hjelpsomme med internett, men hadde ganske utdatert utstyr), satte vi nesa mot Little Big Horn. Vi kjørte inn i Crow-reservatet for å få med oss nåtidens indianersamfunn før det historiske. Planen var å finne et sted å sove på veien, noe som viste seg å være fullstendig umulig: de største tettstedene i Crow-reservatet, for det kan ikke kalles byer, var nedbrutte samlinger av utbygde campinghus, skrot, løshunder, en og annen hage med hest, og nedlagte barer.
I det første tettsetedet vi kom til satt en gammel indianerkone i en liten luke bak en bensinpumpe. Hun var det eneste tegnet til liv, og smilte tannløst da vi spurte om muligheter for overnatting. Hun foreslo å prøve Toms Two Spear Ranch for han var en hyggelig fyr som bygde hytter. Vi fant Two Spear Ranch med en svær smijernsport behørig dekorert av to fjærkledte spyd og skjold med krigsmaling, men det var blitt veldig sent så vi bestemte oss for å sove i bilen. I det vi trodde var en skogkant.
Påfølgende morgen våknet vi opp midt ute på prærien uten et tre i mils omkrets. Natten i Montana er like mørk som en vinternatt i Norge – uten en eneste lyskilde.
Neste dag kjørte vi innom Crow-reservatets største tettsted, like slitt og trist som det første, men her med en skolebygning og en dagligvarebutikk med solide gitter foran vinduene.
Selve monumentet Little Big Horn bar preg av nok penger, nye bygninger, multimediamuseum, flotte toaletter, osv. så det kan spekuleres i om den amerikanske stat er litt vindskeiv i fordelingen av midler. Little Big Horn var spesielt å se, både HH og jeg har en barndom preget av cowboyer og indianere. HH gjennom Sølvpilen og jeg gjennom diverse fiksjonslitteratur i barndomsbiblioteket. Og så husker man jo Little Big Horn fra historietimene.
Præriegresset bølget over haugene med flere hundre år gammelt utgytt blod, vi sto på toppen hvor general Custer ble omringet av indianerne og måtte bruke sine egne hester som skjold, men til slutt ble beseiret, vi speidet ut over slettene hvor tidenes største samling av indianere holdt til, under ledelse av Sitting Bull som da ønsket å unngå de hvite. Og vi så alle minnesmerkene etter både indianere og hvite som fallt. På museet leste vi hvordan indianerene, når de overga seg noen år senere, ble forvist og forflyttet til landområder de ikke hadde noen egen historie i – eller tilknyttning til. Med opplevelsen av det forfalne Crow-reservatet friskt i minnet ble det en ganske trist opplevelse.
Fra Little Big Horn startet vi på veien til Glacier Park hvor vi skulle ta AM-Track til Chicago. Samme dag som vi la ut fra Little Big Horn endte vi opp i et fjellpass med plutselig snefall i Lewis and Clark National Forrest.
Det ble ganske forsiktig kjøring med sommerdekk og bensintanken var nesten tom da vi trillet inn i en stille fjell-landsby med en lysende bensinpumpe midt på natta.
Jeg kunne gjenkjenne opptil flere amerikanske skrekkfilm-scenarioer, en følelse som bare ble forsterket da vi fant en gjeng brutalt utseende menn i en bar rett ved. De stirret ubehagelig lenge før mannen bak baren sprakk i et skråtobakk-glis og sørget for å ta betalt for bensinen vi fylte. Den natten sov vi på et motell i Great Falls med levende havfruer svømmende bak en svær glassvegg i Tiki-baren.
Fra Great Falls gikk turen gjennom Black Feet Indian Reservation, som ga inntrykk av en litt bedre levestandard enn Crowene, og opp til Glacier Park. Veien var en endeløs rett strekning gjennom prærielandskap, skog og fjell.
Enorme avstander skiller de store kufarmene, og plutselig i et T-kryss midt i nowhereland ligger et ganske anonymt hvitt hus som kan virke som et samlingssted på grunn av bilene og bensinpumpen utenfor. Vi stopper, over døren på forsiden av bygningen kan vi lese Cozy Corner Bar i avskallet, rød maling. Det ser dødt ut, men vi dytter på en dør og der sitter en moden kvinne og turnerer to yngre menn, hun viser oss videre inn neste dør, og der åpenbarer det seg en svær bar med biljardbord, spilleautomater og bord.
Jeg bestiller varmt vann (te, minst av alt grønn eller hvit, er ikke en del av virkeligheten her ute så det har vi i bagasjen) og vi kommer i snakk med de fem menneskene i baren. Alle er småbrisne og klokken cirka 14:00. Det viser seg at flere av de har norske aner og vi diskuterer oppskrift på lefse, komle og fårikål. En av damene forteller at bestemoren hennes alltid gikk rundt og sa «uff-da», og spør oss hva det betyr.
Vi ser fjellene i Glacier Park på lang avstand. Dramatiske, vakre formasjoner i landskapet. Vi kommer frem til parken noe sent og bestemmer oss for å sove på i en svær timber lodge, Glacier Park Lodge, ikke langt fra jernbanen hvor vi skal ta toget neste morgen, men først tar vi en siste tur med Blue Bear opp til Two Medicine Lake.
Vi sier farvel til Blue Bear og overlater han til bilutleiefirmaet i Glacier Park.
Neste morgen tar vi toget. Vi har fått vår egen lille kupe med to stoler mot hverandre og to utslagbare senger. Vi bruker bare den nederste. På grunn av et par minutter forsinkelse da vi entrer toget får vi en liten champagneflaske og to glass. Turen starter bra.
Jeg leser Paul Austers Moon Palace mens vi glir forbi kornsiloer, elvedeltaer og prærie.
Til lunsj går vi inn i spisevognen. Her er bordene dekket med hvit duk og kelnere forklarer oss en enkel men ålreit meny, AM-Track er kult. Om natten legger vi oss i kupeen vår og neste morgen er det frokost og nye scenarioer utenfor togvinduet. Vi kjører gjennom; Montana, North Dakota, Minnesota, Wisconsin og til slutt Chicago, Illinois.
Chicago overrasker positivt. Det er en veldig behagelig, avslappet stemning der.
Vi får sett The Second City, som har jubileeum og viser skrevne sketsjer fra 60-tallet og frem til nå, ispedd litt improvisasjon her og der. De er veldig flinke, skarpe og to the point.
Vi spiser deilig fiskemiddag og kjører kveldstur med hest og vogn, ellers spankulerer vi rundt i byen og ser på morsomme bygninger og sitter på koselige cafeer, endelig er det mulig å få tak i en ordentlig god salat, koffeinfri kaffe, grønn te eller glutenfrie varer.
Vi blir ikke lenge i Chicago, vi skal videre til New York. Men før vi kommer så langt blir HH stoppet i sikkerhetssjekken med hele to kniver og en ekstra sterk bjørnespray, etter himmelfalne blikk ( «Are you kidding me!??» sitat; sikkerhetsvakt ) og en liten advarsel får HH utrolig nok lov til å sende knivene, en av de en gammel gave fra faren, med den innsjekkede bagasjen.
I New York er det sommer. Vi bor på et altfor slick hotell med hvitt interiør midt på Manhattan, men tilbringer ikke mye tid der. Vi spiser god mat ute og leier sykler og lager vår helt egen piknik i Central Park, på medpakket pledd fra italiaturen.
Og vi ser en Broadwayforestilling, Race av David Mamet, med Eddie Izzard i en av hovedrollene. Izzard er som alltid morsom. Det er en god forestilling, men noe overraskende stivt spill. USA er jo hjemlandet til method acting, her forventer jeg noe mye mer organisk og troverdig enn typiske, norske Nasjonalteater-fakter.
Uansett; jeg går med et konstant glis og kjenner meg veldig hjemme hele tiden, og HH deler gleden. New York er stedet!
Etter noen dager her er USA-turen plutselig over og vi skal ta flyet hjem. En haug med inntrykk ligger klare til bearbeidelse i bakhodet, det er en god følelse.
– RR
potefar 